Litt dypere.

Man går rundt om kring og ser på folk. Man tenker sitt om dem. Man tenker åh, skulle ønske jeg var like pen som hun, jeg skulle ønske jeg hadde like mange nære venner som de har, skulle ønske jeg også kunne spise en slik dessert uten å få dårlig samvittighet, æsj hun var feit, æsj hun var alt for tynn, ho ho, se på dem da, de tror sikkert dem er tøffe, jævla emo, jævla hippie, jævla metallhead, jævla gother, jævla punker, jævla bimbo, jævla soss, jævla dritt og jævla datt.

Jeg har jevnt over hatt et bra folkehøyskoleår. Jeg har jobbet mye med meg selv for å få det, ford jeg har bestemt meg for at jeg skal se tilbake på det som et bra år. Men enkelte dager er det ikke like enkelt. Eller, uker, for den saks skyld (ikke noe mensenrelatert denne gangen)! Som jeg i grunn ikke trenger å legge skjul på er at jeg sliter mye med depresjon og angst, og dermed går jeg på antidepressiva. Denne uka gikk jeg tom, litt brått, og strevde med å få fatt i en ny resept. Etter 2-3 dager med bråstopp så kan man jo trygt si at den lunten som ofte blir snakket om, som allerede er ganske kort hos meg, halverte seg. I tillegg til dette har jeg hatt vond og stiv nakke, som har spredt seg til skuldrene, og nedover ryggen og hoftene. Ikke et godt utgangspunkt det heller. Noe annet man ikke unngår å legge merke til om man kjenner meg, er at jeg er overvektig. Ikke ekstremt overvektig, men overvektig. Uansett, jeg skriver dette innlegget på grunn av en liten episode i dag hvor jeg, 3 andre jenter, og en gutt, satt i stuen på internatet vårt. vi hadde det ganske moro i grunn. Drev og pratet tull, sang rare sanger og malte frosker. Plutselig oppdaget vi at klokken var blitt ti på kvelden. Jeg har sovet lenge i dag, og ikke hatt spesiell matlyst, så da det gikk opp for meg at jeg ikke hadde spist enda, og sa dette høyt. Da spurte gutten om jeg var på slanker`n. Reagerte jo litt på spørsmålet, siden det kom så brått, og det at jeg i grunn anså det som litt frekt. Men jeg bestemte meg for å bare la vær å irritere meg over det. Sa bare at det er umulig å slanke seg på den maten som er her uansett, og sulte meg ville vært det siste jeg hadde gjort, er litt for glad i mat for det. Litt brydd så flirte vi. Men det tok ikke mange sekundene før han spurte igjen "Sandra? Hvor mye veier du?"

Jo nei takk skal du faen meg ha. Du ser vell at jeg er feit, er ikke det nok for deg? Nei du, men her skal du høre! jeg veier femhundreogåttitusen kilo, og drakk brystmelk til jeg begynte på videregående. Bruker fløtekrem som tannkrem, spagetti som tanntrå og drikker nutrilett quick weightloss milkshake til HVERT måltid, men jeg forståår bare ikke hvorfor jeg ikke blir tynnere.
NNggguuuhhhh

....Eeeer hva jeg hadde lyst å svare, ettersom jeg overreagerer veldig på ting som har med vekten min å gjøre, som ikke kommer fra meg.

Du kan ikke spørre meg om sånt. Du burde vite bedre. Jeg er fullstendig klar over at jeg er stor selv, og ingen andre har noe med vekten min å gjøre. jeg synes det var et utrolig kjipt spørsmål, nå ble faktisk litt lei meg.

...Er det jeg burde ha svart.

Heeh, du spør jo ikke damer om slik. ...men ja, klokken er ti, jeg må stikke å hente gitaren min før de stenger bandrommet.

..Svarte jeg. Så gikk jeg. Jeg gikk, jeg gråt, jeg låste meg inne. Og gråt litt mer.

Her! er grunnen til at jeg skriver dette innlegget.
Vi går rundt. Vi ser folk, vi møter folk, vi blir kjent med folk, vi krangler med folk, kritiserer folk, vi dømmer folk.

Men ser vi egentlig folk?

Ser vi egentlig folk, eller ser vi maskene de har valgt å bære foran omverdenen, for ikke å bli sett slik de egentlig er. Jeg bærer en maske. Masken min viser at jeg har mye selvironi, og at jeg ikke tenker over størrelsen min, og at jeg ikke blir lei meg når noen påpeker det. Jeg er en pappfigur. Du ser meg. Du ser at jeg er stor, men du ser også at jeg smiler. Kanskje du tror det er greit å si noe. Men da har du glemt èn ting. Kjenner du meg dypere enn det ytre?

Et annet eksempel var da vi satt i en sofa i samme rommet som det forrige jeg skrev om skjedde. Jeg og to andre satt der, i en treseter. En fjerde jente, som jeg anså, og forsåvidt innimellom fortsatt anser som en venninne kom bort og ville sitte med oss. "Fløtt den feite ræva di", sa hun til meg, og flirte. Som om hun nettopp sa noe morsomt.

Samme person, på vei inn på internatet hvor jeg stopper foran døren, og ser på det forbøyde plastvinduet, som gir en refleksjon som et morrospeil, og sier; Nei off! Nå følte jeg meg feit! "Ja, men det er vel bare sannheten det." Sa hun, og flirte.

Et annet idiotisk eksempel var i tvstuen her på folkehøyskolen. Vi var en stor gjeng som satt der og så film. Jeg lå på gulvet sammen med en venninne og en kamerat, oppå noen madrasser som kalles fatboy. En gutt som sitter i sofaen ovenfor legger beina på hoften min, som en krakk. Jeg synes det gjorde vondt, og ba han om å ta dem bort. Han sa nei. Da var jeg allerede blitt ganske irritert, og ba han igjen om å gjøre det, uten å i det hele tatt å få et svar fra han. Venninnen min som også lå der blandet seg inn, og sa at han burde fløtte beina sine, før Sandra kain bli sint ja! Til det, svarte han, jammen, hun ser jo ut som en fatboy!
Da slo jeg bort beina hans, og sa hold.kjeft.din.jævla.fitte! i mangel på veldig mye bedre ord der og da, så gikk jeg ut.

jeg tviler på at jeg tar feil når jeg sier at det er de, og ikke jeg som har sosiale antenner stikkende ut av rompa her.

Det jeg egentlig vil frem til her, er at jeg ikke forstår hvordan folk tør å snakke på den måten til eller om en person, uten å vite hva som egentlig er grunnen til at hun eller han er slik som dem er. Folk har lite sympati med meg, fordi de tror at jeg er feit fordi jeg ikke har viljestyrke til å la vær å spise hele tiden. Hvis de da hadde visst at jeg tvangsspiser, og at jeg har psykiske problemer som startet da jeg var liten(grunnet diverse hendelser som internettet kan få slippe å bli forsøplet med), som har gjort at i hele mitt liv har vært livredd for å være sulten. Noe jeg aldri har fått hjelp med. Det gikk ikke opp for meg før i fjord at det faktisk var en spiseforstyrrelse som gjorde det. Og det gikk heller ikke opp for meg før da, hvor redd jeg egentlig var for å være i det hele tatt litt sulten. Derfor spiser jeg, derfor er jeg feit. Jeg har store komplekser, og tror at jeg er mye større enn det jeg er. Jeg føler meg som oftest stygg. Jeg kompenserer for vekten min, med humor.. som oftest om vekten min. Jeg er livredd for å bli forhåndsdømt på grunn av utseende mitt.

Sånn. masken er av.

Sånn føler jeg det i dag.

Hva gjør man med dagen hvor alt er vondt?
Får hele tiden beskjed om å rydde hodet, og tenke på det positive. Dette er bullshitt for meg. Når alt er vondt, så er det ingenting som er positivt. Og uansett hvor vondt du har det, vil du ikke ha det bra akkurat da. Du vil få det ut. Skrike ferdig. Men ingen gidder å sitte å høre på skrikene dine. De vil bare komme med forslag til hva vi kan gjøre for å ordne opp i problemene, hva man kan gjøre for å føle det bedre. Og så skal vi sitte og smile, og le sammen etterpå. Nei. Jeg vil skrike ferdig. Så kan jeg heller sitte og smile og le når jeg ikke har mer igjen, og oppdager hvor idiotisk jeg er, og at det ikke hjelper problemet mitt at jeg skriker. Men jeg føler meg i hvertfall bedre, og kan med litt lettere skuldre få orden på det problemet.

Jeg skriker for ingen grunn i dag jeg. Problemet mitt er forsåvidt fikset, men jeg føler meg ikke bedre. Kanskje i morgen, men ikke akkurat nå. Jeg er jævlig sint. Ja, jeg vil ha noen å snakke med. Noen som kan trøste meg fordi jeg har det kjipt akkurat nå. Men ikke en som skal fikse problemene mine mens jeg sitter der og skriker. Da føler jeg at det blir litt på den måten at problemet ble bagatellisert. "Se, det er fikset!" og så burde jeg føle meg dum for å ha vært ute av meg, når problemet var så enkelt. men man fortsetter å skrike, for man er ikke ferdig å få ut all aggresjonen, man er fortsatt sint! og så ender det bare opp med at personen som prøver så godt han kan med å "trøste" irritert, og så blir det bare tull. Forstår jo det at man prøver sitt aller beste! herlighet, så klart gjør jeg det. men i mitt hode er det forskjell på "jeg trenger å snakke med noen" og "Jeg trenger hjelp til noe". Når jeg trenger å snakke om noe, så skal du være på min side, og tenke at ting er like kjipe som jeg syns dem er, og så vil jeg ha en kos! hvis jeg ber om hjelp til å løse problemene, så er det liten sjanse for at jeg står der og hyler.

Jeg har alltid trodd at jeg var en ukomplisert person, men nei. jeg er visst ikke det. Jeg trengte å få dette ut.