Litt dypere.

Man går rundt om kring og ser på folk. Man tenker sitt om dem. Man tenker åh, skulle ønske jeg var like pen som hun, jeg skulle ønske jeg hadde like mange nære venner som de har, skulle ønske jeg også kunne spise en slik dessert uten å få dårlig samvittighet, æsj hun var feit, æsj hun var alt for tynn, ho ho, se på dem da, de tror sikkert dem er tøffe, jævla emo, jævla hippie, jævla metallhead, jævla gother, jævla punker, jævla bimbo, jævla soss, jævla dritt og jævla datt.

Jeg har jevnt over hatt et bra folkehøyskoleår. Jeg har jobbet mye med meg selv for å få det, ford jeg har bestemt meg for at jeg skal se tilbake på det som et bra år. Men enkelte dager er det ikke like enkelt. Eller, uker, for den saks skyld (ikke noe mensenrelatert denne gangen)! Som jeg i grunn ikke trenger å legge skjul på er at jeg sliter mye med depresjon og angst, og dermed går jeg på antidepressiva. Denne uka gikk jeg tom, litt brått, og strevde med å få fatt i en ny resept. Etter 2-3 dager med bråstopp så kan man jo trygt si at den lunten som ofte blir snakket om, som allerede er ganske kort hos meg, halverte seg. I tillegg til dette har jeg hatt vond og stiv nakke, som har spredt seg til skuldrene, og nedover ryggen og hoftene. Ikke et godt utgangspunkt det heller. Noe annet man ikke unngår å legge merke til om man kjenner meg, er at jeg er overvektig. Ikke ekstremt overvektig, men overvektig. Uansett, jeg skriver dette innlegget på grunn av en liten episode i dag hvor jeg, 3 andre jenter, og en gutt, satt i stuen på internatet vårt. vi hadde det ganske moro i grunn. Drev og pratet tull, sang rare sanger og malte frosker. Plutselig oppdaget vi at klokken var blitt ti på kvelden. Jeg har sovet lenge i dag, og ikke hatt spesiell matlyst, så da det gikk opp for meg at jeg ikke hadde spist enda, og sa dette høyt. Da spurte gutten om jeg var på slanker`n. Reagerte jo litt på spørsmålet, siden det kom så brått, og det at jeg i grunn anså det som litt frekt. Men jeg bestemte meg for å bare la vær å irritere meg over det. Sa bare at det er umulig å slanke seg på den maten som er her uansett, og sulte meg ville vært det siste jeg hadde gjort, er litt for glad i mat for det. Litt brydd så flirte vi. Men det tok ikke mange sekundene før han spurte igjen "Sandra? Hvor mye veier du?"

Jo nei takk skal du faen meg ha. Du ser vell at jeg er feit, er ikke det nok for deg? Nei du, men her skal du høre! jeg veier femhundreogåttitusen kilo, og drakk brystmelk til jeg begynte på videregående. Bruker fløtekrem som tannkrem, spagetti som tanntrå og drikker nutrilett quick weightloss milkshake til HVERT måltid, men jeg forståår bare ikke hvorfor jeg ikke blir tynnere.
NNggguuuhhhh

....Eeeer hva jeg hadde lyst å svare, ettersom jeg overreagerer veldig på ting som har med vekten min å gjøre, som ikke kommer fra meg.

Du kan ikke spørre meg om sånt. Du burde vite bedre. Jeg er fullstendig klar over at jeg er stor selv, og ingen andre har noe med vekten min å gjøre. jeg synes det var et utrolig kjipt spørsmål, nå ble faktisk litt lei meg.

...Er det jeg burde ha svart.

Heeh, du spør jo ikke damer om slik. ...men ja, klokken er ti, jeg må stikke å hente gitaren min før de stenger bandrommet.

..Svarte jeg. Så gikk jeg. Jeg gikk, jeg gråt, jeg låste meg inne. Og gråt litt mer.

Her! er grunnen til at jeg skriver dette innlegget.
Vi går rundt. Vi ser folk, vi møter folk, vi blir kjent med folk, vi krangler med folk, kritiserer folk, vi dømmer folk.

Men ser vi egentlig folk?

Ser vi egentlig folk, eller ser vi maskene de har valgt å bære foran omverdenen, for ikke å bli sett slik de egentlig er. Jeg bærer en maske. Masken min viser at jeg har mye selvironi, og at jeg ikke tenker over størrelsen min, og at jeg ikke blir lei meg når noen påpeker det. Jeg er en pappfigur. Du ser meg. Du ser at jeg er stor, men du ser også at jeg smiler. Kanskje du tror det er greit å si noe. Men da har du glemt èn ting. Kjenner du meg dypere enn det ytre?

Et annet eksempel var da vi satt i en sofa i samme rommet som det forrige jeg skrev om skjedde. Jeg og to andre satt der, i en treseter. En fjerde jente, som jeg anså, og forsåvidt innimellom fortsatt anser som en venninne kom bort og ville sitte med oss. "Fløtt den feite ræva di", sa hun til meg, og flirte. Som om hun nettopp sa noe morsomt.

Samme person, på vei inn på internatet hvor jeg stopper foran døren, og ser på det forbøyde plastvinduet, som gir en refleksjon som et morrospeil, og sier; Nei off! Nå følte jeg meg feit! "Ja, men det er vel bare sannheten det." Sa hun, og flirte.

Et annet idiotisk eksempel var i tvstuen her på folkehøyskolen. Vi var en stor gjeng som satt der og så film. Jeg lå på gulvet sammen med en venninne og en kamerat, oppå noen madrasser som kalles fatboy. En gutt som sitter i sofaen ovenfor legger beina på hoften min, som en krakk. Jeg synes det gjorde vondt, og ba han om å ta dem bort. Han sa nei. Da var jeg allerede blitt ganske irritert, og ba han igjen om å gjøre det, uten å i det hele tatt å få et svar fra han. Venninnen min som også lå der blandet seg inn, og sa at han burde fløtte beina sine, før Sandra kain bli sint ja! Til det, svarte han, jammen, hun ser jo ut som en fatboy!
Da slo jeg bort beina hans, og sa hold.kjeft.din.jævla.fitte! i mangel på veldig mye bedre ord der og da, så gikk jeg ut.

jeg tviler på at jeg tar feil når jeg sier at det er de, og ikke jeg som har sosiale antenner stikkende ut av rompa her.

Det jeg egentlig vil frem til her, er at jeg ikke forstår hvordan folk tør å snakke på den måten til eller om en person, uten å vite hva som egentlig er grunnen til at hun eller han er slik som dem er. Folk har lite sympati med meg, fordi de tror at jeg er feit fordi jeg ikke har viljestyrke til å la vær å spise hele tiden. Hvis de da hadde visst at jeg tvangsspiser, og at jeg har psykiske problemer som startet da jeg var liten(grunnet diverse hendelser som internettet kan få slippe å bli forsøplet med), som har gjort at i hele mitt liv har vært livredd for å være sulten. Noe jeg aldri har fått hjelp med. Det gikk ikke opp for meg før i fjord at det faktisk var en spiseforstyrrelse som gjorde det. Og det gikk heller ikke opp for meg før da, hvor redd jeg egentlig var for å være i det hele tatt litt sulten. Derfor spiser jeg, derfor er jeg feit. Jeg har store komplekser, og tror at jeg er mye større enn det jeg er. Jeg føler meg som oftest stygg. Jeg kompenserer for vekten min, med humor.. som oftest om vekten min. Jeg er livredd for å bli forhåndsdømt på grunn av utseende mitt.

Sånn. masken er av.

Sånn føler jeg det i dag.

Hva gjør man med dagen hvor alt er vondt?
Får hele tiden beskjed om å rydde hodet, og tenke på det positive. Dette er bullshitt for meg. Når alt er vondt, så er det ingenting som er positivt. Og uansett hvor vondt du har det, vil du ikke ha det bra akkurat da. Du vil få det ut. Skrike ferdig. Men ingen gidder å sitte å høre på skrikene dine. De vil bare komme med forslag til hva vi kan gjøre for å ordne opp i problemene, hva man kan gjøre for å føle det bedre. Og så skal vi sitte og smile, og le sammen etterpå. Nei. Jeg vil skrike ferdig. Så kan jeg heller sitte og smile og le når jeg ikke har mer igjen, og oppdager hvor idiotisk jeg er, og at det ikke hjelper problemet mitt at jeg skriker. Men jeg føler meg i hvertfall bedre, og kan med litt lettere skuldre få orden på det problemet.

Jeg skriker for ingen grunn i dag jeg. Problemet mitt er forsåvidt fikset, men jeg føler meg ikke bedre. Kanskje i morgen, men ikke akkurat nå. Jeg er jævlig sint. Ja, jeg vil ha noen å snakke med. Noen som kan trøste meg fordi jeg har det kjipt akkurat nå. Men ikke en som skal fikse problemene mine mens jeg sitter der og skriker. Da føler jeg at det blir litt på den måten at problemet ble bagatellisert. "Se, det er fikset!" og så burde jeg føle meg dum for å ha vært ute av meg, når problemet var så enkelt. men man fortsetter å skrike, for man er ikke ferdig å få ut all aggresjonen, man er fortsatt sint! og så ender det bare opp med at personen som prøver så godt han kan med å "trøste" irritert, og så blir det bare tull. Forstår jo det at man prøver sitt aller beste! herlighet, så klart gjør jeg det. men i mitt hode er det forskjell på "jeg trenger å snakke med noen" og "Jeg trenger hjelp til noe". Når jeg trenger å snakke om noe, så skal du være på min side, og tenke at ting er like kjipe som jeg syns dem er, og så vil jeg ha en kos! hvis jeg ber om hjelp til å løse problemene, så er det liten sjanse for at jeg står der og hyler.

Jeg har alltid trodd at jeg var en ukomplisert person, men nei. jeg er visst ikke det. Jeg trengte å få dette ut.

All of these stories.

Nå er det grundig lenge siden jeg har gitt noen lyder fra meg på denne bloggen her. Jeg er så gammeldags at jeg skriver dagbok jeg, men den ligger mer enn en armlengde fra hvor jeg ligger her i min gode varme seng, så da gidder jeg ikke. Datamaskinen der i mot var en tanke mer tilgjengelig.



Yes, uansett. Julen nærmer seg dag for dag, slik den forsåvidt alltid gjør, uansett når tid på året vi er. Men nå begynner den faktisk å nærme seg. Her oppe på Namdals så er det i grunn ganske koselig. Nå har vi fått snø som ser ut til å bli liggende en stund, juletre, juleverksted, pepperkakebaking og sist men ikke minst. Det verste av det verste. Julesanger. Vi spiller kun julesanger nå frem til julekonserten, og alt som har med bjelleklang, rudolf, nisser og jesuskristusjosefmariaGodDammit. For en gangs skyld så spiller jeg jo faktisk trommer da, piano, synger og til og med litt ukulele på disse sangene, i motsetning til da jeg spilte i korpset, hvor det var å stå opp 5:30 for å komme seg på en eller annen middelmodig dagligvarebutikk for å spille triangel på 1, og 3, i en time. Men da fikk vi i det minste gratis snop etterpå. Hva får vi nå? Vi får rigge opp og ned alt utstyret... Noe som bunn og grunn får meg til å savne å spille triangel for snop.



Og sånn ellers er ting ganske bånn for tiden syns jeg. Jeg har evig hjemlengsel. Har nettopp fått en ny "nevø" som heter Benjamin, som jeg nesten ikke klarer å vente på å få møte. I tillegg til at det var bursdagen til min søster her for noen få dager siden,da ordene " glad i deg <3 " (hjertet er viktig å få med) ble vekslet mellom oss for første gang jeg kan huske i hvert fall. Det føltes bra. Og at på til så savner jeg jo så klart, sannsynligvis aller aller mest min 3 år gamle, ot eneste "ekete" nevø, Patrick. Som visstnok går rundt og spør etter meg av og til,men ikke tør å snakke med meg på telefon når han får dem til å ringe meg. Det blir litt hjerteskjærene for meg akkurat nå.

Men, så er det mindre enn en uke til hjemreise! 6 dager! har allerede begynt å pakke alt det minst nødvendige. denne gangen skal jeg være organisert, og langt i fra så klumsete og jævlig jeg følte meg i sikkerhetskontrollen. Ingen dataer trøkt langt ned i sekken, så få ledninger med i håndbagasjen som mulig, og for ikke å snakke om så lite håndbagasje SOM over hodet mulig!

kanskje jeg gidder å skrive mer i morgen, kanskje ikke. Nå er jeg trøtt og vil sove, men det kan godt hende det kommer en lenger oppsummering av det første halvåret mitt på folkehøyskolen littegranne senere. Kanskje kan det til og med komme noen bilder opp også! Hvem vet?

Ha det Godtfolk og andre Nord,Øst,Vest og Sør(alt sør for grong)-samer.

Folkehøyskole; dag en.

Vi kjørte fra Espeland natt til fredag ved midnatt. Jeg lagde til meg et rede i baksetet med dyne, puter og teppe. Der lå jeg og småsov, hørte på ipod og drakk pepsi max. Jeg klarte meg ganske fint der, helt til vi begynte å nærme oss. Da begynte mangelen på søvn og nervene å slippe til. Jeg lå i vært fall der i baksetet og fant opp tekster til Deilig er jorden, eller som den heter på Voss, Fager er jordi, som så klart ble Fager er mor di. For å gjøre kjøreturen min litt kortere, og alle andres litt lenger.

Kom til Grong og ble overfalt av staudene, men det var greit. Avvæpnet situasjonen veldig, og man følte seg litt mindre dum. Men hvem kan vel unngå å føle seg i det minste litt dum når man går sammen med mamma? Haha. Man blir liksom 10 år yngre med en gang. Ikke det at jeg ikke satt veldig pris på at de kjørte meg helt opp hit, og hjalp meg med å få sakene mine på plass, men man kan jo rett og slett ikke unngå det.

Uansett, så var vi kommet til Grong ja, og fikk pakket ut, kom seg på nett og fikk en liten omvisning på de viktigste stedene. Etter det gjorde jeg atter et mislykket forsøk på å installere the sims 3's tilleggspakker. Nok en gang samme feilmelding. GAL. Men det er vel sikkert like greit nå i begynnelsen. Man er så redd for å gå glipp av noe, noe man sikkert ikke slutter med når det er så mye som skjer hele tiden. Men synes staudene gjør en veldig bra jobb med å hjelpe oss i gang med aktiviteter og samtaler, for ikke å snakke om å videreføre toleranse ovenfor andre mennesker. Det vil jo alltid være folk man misliker, men bare det å prøve å oppføre seg som folk mot dem uansett.

Jeg er VELDIG fornøyd med rommet jeg har fått. Jeg ønsket enkeltrom, og fikk dobbeltrom. Helt for meg selv. Så har dobbelt opp av alt, noe som er en god ting ettersom at jeg virkelig har tatt med meg nesten alt jeg eier hit... Til og med platespilleren er på plass! Angrer på at jeg ikke tok med meg et teppe da, men det blir vel en liten tur til Namsos en dag, sånn at jeg kan kjøpe mer sengetøy og eventuelt da et teppe.

Jeg har møtt en god del folk til nå. Jeg har jo møtt opp en dag før skolen begynner, noe jeg overhodet ikke angrer på, ettersom jeg nå har begynt å bli litt husvant, og begynt å kjenne et par stykker. Det hadde sikkert vært mye vanskeligere hvis jeg hadde kommet samtidig som de 50-60 andre elevene som skal komme. DA er jeg glad jeg ikke er staude! For det blir nok noe hektisk. Vi kom i hvert fall i kontakt med folk i røykehjørnet, så klart. Det er og blir den mest sosiale plassen uansett hvor du er, for alle har noe til felles, en dårlig vane. Og alle som ikke har den hater deg nesten. Uansett, èn ble fort til fire, så ble det åtte, ni, osv. Vi endte opp med å sitte å bli litt kjent med hverandre en stund i peisstuen. Etterpå fant vi ut at vi skulle spille volleyball. Jeg suger i volleyball, men kjekt er det. I det minste når vi ikke holder telling på poengene(vi vant!). Jeg har allerede drete meg loddrett ut. Skulle sørve, eller hvordan i huleste heiteste det skrives, fikk ballen trillet til meg, klarte å trakke på den, og så sa det dunk. Så klart det sa dunk... Rett på rygg, og fikk all luften slått ut av meg, men jeg klarte ikke å slutte å le, eller å hikste. Hikstet lenge etterpå. Klarte bare ikke å få tilbake luften, eller å slutte å le. Men jeg var egentlig ikke så flau. Litt, så klart, men det var jo helst morsomt. Men nå har jeg føkket opp halebeinet igjen. Det får liksom aldri fred det! Forrige gang sklei jeg på isen ned fra skolen. Plutselig så jeg føttene mine, og fikk tid til å tenke, hey... dere skal ikke være her oppe. Ka-donk. Hadde vondt i et år etterpå, men fant aldri ut hva det var. Det er ikke noe vits å sjekke halebeinet uansett, for det er ingenting som kan gjøres. Så det får bare være. Er bare lei at mitt aldri får være... Uansett, vi spilte ganske lenge tror jeg, og etterpå gikk vi tilbake til peisstuen og pratet igjen en stund, til det begynte å bli på tide å legge seg, noe det virkelig er. Så jeg tenker vi avslutter her, og kommer tilbake i morgen når jeg sikkert har mer å fortelle om.

Da legger jeg sikkert ut bilder også, fra rommet mitt, som jeg er meget fornøyd med, som sagt tidligere.

Når ikke-teknologien svikter..

LOST THE GAME!.... and so did you!

Så ble man slept tilbake til bloggen. Jeg gikk i innkjøp av en dagbok, som er mye mye mer koselig enn blogg. Hvorfor? Fordi det er elefanter på den! Med GLITTER!

Uansett. Så glemte jeg kulepennen min nede... så det gikk ikke helt dette her med dagbok i dag. Så da tømmer jeg ut min mentale bossbøtte her i stedet.



I dag har det vært den siste dagen min i Bergen. Kjemperart! Det er ofte sånn med bergensere, at uansett hvor man drar lengter man hjem. Dagen er blitt brukt på Ikea for å kjøpe de siste nødvendighetene. Jeg tror jeg begynner å bli klar. Og jeg har faktisk begynt å glede meg, og ikke bare stresse. Nå har jeg fått gjort unna mesteparten av pakkingen, så nå må jeg bare støvsuge og vaske rommet mitt, så er jeg good to go! Sånn mer eller mindre i hvert fall. Så dette er altså siste gangen jeg ser pappa før 14 oktober, mormor og morfar også. Med pappa var det greit nok, selvfølgelig trist, men han har uansett skaffet seg Skype, så kommer jo på en måte til å se han. Der er det verre med mormor og morfar, for jeg tviler på at de er helt inne i den type teknologi.



Jeg begynte nesten å gråte. Det var veldig rart, for jeg er ikke den typen egentlig, og det er jo ikke SÅ lenge før vi sees igjen! Det var bare det at når jeg klemte morfar, så slapp han ikke. Og så sa han: Dette går bra. Du har så godt av det. Du kommer til å bli så sterk!
Da var det like før slusene åpnet seg, og så hadde mormor tårer i øynene. Jeg ble litt sånn, herregud! Jeg fikk to eldre til å gråte! Jeg er et forferdelig menneske!



Men nå burde jeg legge meg. Laang dag i morgen. 12 timer til Grong. FANTASTISK.

Peace and Love

Gårsdagen var ingen god dag. Ikke i dag heller. Jeg har nettopp tent lys for alle de døde og skadde i terrorangrepene i Oslo og på Utøya i går.



Selv prøver jeg å skjerme meg. Jeg vil ikke få panikk for dette, men det blir så jævlig ekte når det kommer til oss i "gode trygge" Norge. Jeg er redd, det er jeg faktisk, men jeg nekter å stoppe opp. Selv om det er viktig at vi viser respekt, og på ingen måte ignorerer det, så unngår jeg alle norske tvkanaler i dag, og aviser, nyheter og facebook. Hvor en du er blir du påminnet denne tragedien, og jeg har gåsehud over hele kroppen. Det eneste jeg har lyst til er egentlig å legge meg under dynen eller komme meg ut av byen. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan folk klarer å leve med denne frykten hver eneste dag, og jeg føler meg litt dum som trengte å oppleve det i mitt eget land før det virkelige alvoret satt seg i meg.



En ting jeg reagerer på. Det er dette at de sier hele tiden at livene våre ikke skal stoppe opp pga dette, og at vi ikke skal få panikk. Men likevel finnes det mer eller mindre ikke en eneste norsk tvkanal som ikke sender nyheter, bilder og videoer om dette. Det freaker meg ut i hvert fall. Hvis jeg vil videre med livet mitt, så trenger jeg litt rom for å tenke på noe annet. Men akkurat nå har jeg ikke det. Det er det eneste som surrer i hodet mitt, og man blir full av dødsangst. Og det som slår meg er at jeg ikke forstår det. Jeg forstår ikke bombeangrep, krig eller denne elendigheten, og ikke minst denne trangen enkelte folk har til å skade andre. Hva får folk til å ønske å skape elendighet og lidelse? Jeg klarer ikke å skjønne det, på noen som helst måte. Jeg har snakket med mange om dette, og jeg får svar som "uenighet med demokratiet, religion og at de vil at vi skal trekke ut soldatene våre fra afganistan" osv, men det er ikke noen grunn for meg. Det er ikke grunn nok til å drepe noen. Plutselig blir de syke baptistene i USA fredelige og tolerante i mine øyner.. nesten i hvert fall. I det minste ler de bare av folk som ikke mener det samme som dem, peker og sier at dere kommer til helvete. Føler seg hovne og selvtilfredse, fordi "de vet sannheten". Hvis vi ser bort fra demonstrasjonene deres utenfor militærbegravelser, er det nesten som at religiøse og politiske ekstremister har noe å lære fra dem...

I forhold til verdensbefolkningen, er dette en veldig liten del av "oss". Hvorfor føles det da som at de har overtaket? Fordi de bruker vold? Hva skjer egentlig?

Jeg håper virkelig at det blir veldig, veldig lenge til vi hører noe mer fra dem. Og ikke minst at det blir veldig, veldig lenge til noe slik skjer igjen. Jeg vil ikke at verden skal være sånn. Det er en stor klisjè, men det er jo sant. Jeg vil ikke ha det slik. Men jeg føler meg hjelpeløs. Dette er faktisk en ting jeg ikke klarer å se at jeg kan gjøre noe med.

Til sist vil jeg bare uttrykke min sorg over alle som ble drept og skadd. Og min dypeste kondolanser til alle pårørende. Jeg er virkelig lei meg for deres tap, og jeg håper dere også finner en måte å komme dere videre på når tiden er inne.

Sandra blir overmodig.

Okei. Så nå er tiden for å legge ut en sang jeg har laget kommet. Jeg kan ikke garantere at dette innlegget ikke blir slettet igjen..... men here it goes!

Note: Denne spilte jeg inn med halsbetennelse. Halsen er mye bedre enn den var, men ikke helt 100%. Noe lunde fornøyd ble jeg uansett! AAAAAAAAANYWAYS.

EN TING! Av en eller annen grunn så er opptaket en smule tregere enn innspillingen egentlig var.. så den virker litt seig innimellom.. haha. men ok.