Kommentar til det forrige innlegget.

Jeg vil bare understreke at dette var noe jeg skrev til meg selv, og det handler om det å være overvektig og føle seg veldig selvbevisst på det. Dette jeg skriver med at "det er din egen feil", gjelder meg selv, og ikke nødvendigvis alle overvektige personer i hele verden, for mange har jo faktisk en medisinsk grunn. Det kan godt hende at jeg har en medisinsk grunn også, som jeg ikke vet om, men jeg har pinade mye av skylden selv uansett.

Jeg trengte bare å få sagt det, så det ikke ble missforstått, så jeg fremsto som den ufølsomme idioten.

Tanker om en søndag full av demotivasjon.

Ting som kan gjøres for å føle seg bede om seg selv og kropp:

Dette innlegget er skrevet til meg selv. Noen sannhetsord, ærlige og brutale.

1) Tenk deg om hva du spiser.
Denne sjokoladen vil få deg til å føle deg bedre her og nå. Hva vil få meg til å føle meg bedre etterpå?

2) Trene.
Det verste er å komme seg ut av huset. Hva er bedre, god eller dårlig samvittighet? Det er kanskje en time av dagen din.

3) Klær.
Ikke gå på dressmann og kjøp en genser i 3XL, kun fordi den er komfortabel. Du har sannsynligvis nok komfortable klær.

4) Slutt å syns synd på deg selv.
Slutt å lete etter medisinske grunner til at du er som du er, og slutt å lete etter medisinske løsninger. Det er sannsynligvis din egen feil.

5) Ikke nekt deg selv noe godt i ny og ne.
Litt går bra, men reduser inntaket. Selvdisiplin.

6) Når du er lei deg for den du er.
Ikke trøstespis, slutt å grine. Ta deg en tur i stedet. Heller gjør noe med det, enn å la den dårlige samvittigheten vokse.

7) Det finnes ingen over-natten kur.
Jobb med å forandre livsstilen din med noe du trives med, uten å være for streng med deg selv. Du skal ikke lide heller. Ikke ta bort alt det positive fra hverdagen, bare jobb med den. Om du er ulykkelig er livsstilen du lever nå sannsynligvis ikke den rette for deg.

8) Slutt å veie deg.
Når du veier deg kommer alt an på. Tid på dagen, hva du har spist, tid på måneden, om du har vært på do osv. Det er mye mer motiverende å se det på klærne.

9) Kelly Osbourne!
Kelly klarte det, uten drastiske tiltak. Les artikler om henne, for hun har gode og fornuftige råd.

10) Hår.
Forandre hårfrisyre. Ikke nødvendigvis med saksen i din egen hånd. Jeg har dårlig erfaring med det.

11) Bilder.
Noen har såkalte motivatorbilder, om hvordan de en gang drømmer å se ut. Ikke ha det. Ta heller et jævlig bilde av deg selv, og tenk på hvordan du ikke vil være.

12) Slutt å ønske å ha det vondt.
Du tror det kanskje ikke selv, men vi gjør mye selvdestruktivt. I underbevisstheten ønsker man ikke alltid å være like lykkelig. Et glad menneske er mye mer attraktivt enn et negativt og selv medlidende.

Hallo! Løsningen er rett foran nesen din. Den kan tas og føles på! Du ser den hver gang du ser i speilet. Deg selv! Få fingeren ut, og ikke sitt med hodet i ræven og tro at alt blir bedre om du står og venter på det!

FÆRDI PÅ VOOOSS!

OFFESIELT MITT NYE IDOL :


Jeg skal bli en sånn når jeg blir stor.

ANNNYWAYS
Jeg er skikkelig Old School. Jeg har kjøpt meg DAGBOK. Sånn at jeg kan skrive om mine svarteste dypeste hemmeligheter. Folk har ikke hemmeligheter lenger, fordi de blogger. Jeg forstår ikke hvorfor jeg blogger. Ingen leser uansett. Men det er greit.



Uansett! JEG ER FERDIG PÅ VOSS. Etter 3 år som akkurat nå føles som PAIN. Men likevel, om en måned så vedder jeg på at jeg savner det stedet. Det er den helsikkens hjernen som aldri lærer. Når man har vært så lenge på ett sted, så husker man etterhvert bare de gode tingene, og det er jo på en måte bra, men igjen, om man vokser leggene så husker man bare resultatet. Først når man klistrer sølet på leggen, kommer man på at ahhaaa, det var derfor jeg aldri skulle gjøre det igjen. Det samme med tatoveringer, og piercinger. Rett etterpå, skal man ALDRI gjøre det igjen, så sitter man der med nålen etlerant sted på kroppen, og bare, aotch.

Okei, dette er hvorfor jeg kjøpte meg dagbok. Hvorfor kan jeg ikke bare putte alt dette tullet der? Og nå har jeg skreve det, og da gidder jeg ikke slette det igjen. Men hey! ingen leser uansett!

I dag våknet jeg med denne sangen på hjernen:


Pinlig at jeg kan hele sangen utenat.

Hadde ikke planer om å lage et langt dypt innlegg her... Eller jo, egentlig. Har vært alene hjemme nå iii 19 timer. It's kind of hard on my sanity. Pluss at jeg må RYDDE. Alt for litt procrastination.

Hey, jeg piercet nesen i forgårs!

Et lite kritisk innlegg om, tja, oss.

Først vil jeg bare si det at jeg ikke påstår på noen som helst måte at jeg aldri har dømt noen ved bare et blikk. Det er vel ingen som kan si at de aldri har gjort. Alle har tanker om folk de ikke egentlig kjenner. Fordommer, antagelser, men selv prøver jeg å aldri vise det. Det kan godt hende at episoden som får meg til å skrive dette innlegget er akkurat det, men den har også gitt meg en god grunn til å anta at disse jentene var en gjeng med solarimsbrune drittunger.



Jeg gikk nedover Vangen på vei hjem fra bussen. Hørte på musikk, og la egentlig ikke så veldig mye merke til hva som skjedde rundt meg før jeg kom til en liten jentegjeng på en benk. Først stirret den ene, snudde seg, så den andre, den tredje og den fjerde. De så på meg som noen tilbakestående geiter, og selvgode smil. Jeg overså dem, og gikk videre, men snudde meg da jeg var kommet litt forbi. Da satt de der og glodde fortsatt, med hevede øyenbryn og skeive smil.



Ok, greit. Hendelsen i seg selv var ikke særlig dramatisk, men det provoserer meg noe så voldsomt at folk tror det er greit å glo. At folk virkelig føler seg så übergode med seg selv at de kan se på hver og en på den måten, og ærlig talt tro at det er greit. Jeg synes ikke det er så veldig greit. Jeg er bare veldig glad for at jeg føler meg så pass bra med meg selv i dag, at jeg ikke ble paranoid av det. Eller lei meg. Det bare provoserer meg så voldsomt. Måten enkelte tror de kan glo eller slenge ut kommentarer etter deg bare pga utseende ditt, uten å tenke noe som helst over hva det egentlig gjør med personen. Det er ikke bare denne episoden som gjør at jeg føler for å skrive dette innlegget, men også enkelte hendelser nå i det siste som handler om akkurat det samme.



Dette fikk meg til å tenke litt på om hvem som egentlig kommer best ut av sånne situasjoner. Meg, eller de som dømmer meg uten å bli kjent med meg først. Ærlig talt, så vil jeg heller bli husket som feit enn som et arrogant rævhål. Jeg klarer ikke forstå at folk vil noen så vondt, som å undertrykke dem på den måten, for ikke å snakke om å trekke seg selv så langt ned i driten. Hvis jeg ikke liker noen, bryr jeg meg ikke om dem. Jeg slenger ikke fra meg idiotiske kommentarer, og har ikke noe behov for å få dem til å føle seg dårlig med seg selv. De jeg ikke liker får leve sitt eget liv, så lever jeg mitt. Begge parter trives nok mye bedre slik.



Herlighet, jeg får bare ikke ut av hodet mitt at det går an å være så forferdelig barnslig, som når folk fortsatt tror at livet er en svær maktdemonstrasjon fra føkkings ungdomsskolen. At vi rangerer oss på den sosiale ranken etter utseende, og ikke utstråling og egenskaper. Jeg blir så forferdelig trist av tanken på at enkelte folk bevisst, eller ubevisst, tror at de trenger å bry seg om hvem som går forbi dem på gaten når de en gang ikke kjenner dem. La dem gå forbi. Mind your own buissnes little miss extensions i rompa!

Nå går jeg inn i en litt rar tid. Det er ikke lenge igjen til sommerferien, og da er jeg ferdig på videregående. I hvert fall i denne omgangen. Jeg skal flytte fra Voss. Jeg har gledet meg så intenst til dette, og nå når tiden er inne kjenner jeg hvor vemodig det egentlig er. Det å dra fra alle vennene jeg har fått her oppe, og noen av lærerne. Spesielt trommelæreren min. Tror ikke jeg hadde kommet meg igjennom dette året uten hans demotiverende motivasjonstaler. Jeg er veldig glad for å være ferdig, og at jeg kan reise her fra og begynne på nytt, men det er nesten litt skummelt. En helt ny del av livet mitt starter.



En ny del, som jeg ikke vet hva vil skje med. Jeg skal på folkehøyskole, og jeg aner ikke om det er noe for meg. Men tror kanskje folkehøyskole er noe for alle... sånn egentlig. Tror jeg har godt av det ordet. For å sitere en kompis av meg "Du ER så typisk folkehøyskole Sandra!". Håper bare han har rett, men forstår godt hva han mener. Det som er så skremmende med fhs, er at jeg skal til Nord Trøndelag. Det er et par timer hjem det. Blir ikke så mange helgeturer hjem da tror jeg. Mange sier jo også at de ikke vil dra hjem når de begynner på fhs.



Håper egentlig at det er tilfelle. Jeg har godt av å lære meg å være borte hjemmefra, uten å få dårlig samvittighet for det. Men før jeg reiser skal jeg installere skype på dataene til alle jeg kjenner.

I dag hadde jeg eksamen i sidemål. Tror det gikk bra, men tør ikke helt å si det, for det er som oftest når du føler det gikk veldig bra at det ikke nødvendigvis gjorde det. Jeg tror egentlig det er fordi at du har høyere forhåpninger da. Hvis du føler det gikk ræva, så er du lettet over å få en 3'er nesten, og hvis du føler det gikk skikkelig bra er du ikke fornøyd om du ikke får 5er. Så har bestemt meg for å være helt likegyldig, og vente med å bestemme meg om det gikk bra eller dårlig til jeg ser karakteren.


Elsker Other Lives. Fineste musikken i hele verden, og jeg skal gifte meg med vokalisten, tenk.

Så nok en gang ligger jeg her uten å få sove. I dag er det egentlig mest min egen feil. Er alene hjemme, og var dum nok til å se Blair Witch Project. Jeg tror alltid jeg er så mye tøffere enn det jeg er, men så kommer kvelden. I ste sto det plutselig en katt i vinduet, og jeg kvapp så, unnskyld språket, men jævlig at det kitlet i fortenna. Vet ikke om det er normalt, men hey, jeg er hun som svir i ørene når hun drikker kald brus, så har vel allerede funnet ut av at kroppen min fungerer på en litt annen måte enn andres. Men etter en halvtime turte jeg i hvert fall å gå bort til vinduet og trekke ned persiennen. Så nå har jeg steng meg selv ute fra virkeligheten. Det er det eneste jeg liker med å være våken om natten. Da er det ingen som forventer noe annet av deg enn at du skal sove. Så da har man liksom tid til å gjøre akkurat hva man har lyst til.



Og hva har jeg lyst til når jeg er våken om natten? Vel, sove, men når det ikke er tilfelle så spiller jeg pokemon. Tro det eller ei, men det er egentlig litt kjekt. Og jeg heklet en lue i løpet av en uke med søvnløse netter. Lest en del bøker.



Med andre ord, masse jeg aldri har tid til ellers.

Grunnen til at natten er såpass søvnløs i dag, er som sagt min egen feil. Men tror jeg hadde sovet nå om det ikke hadde vært for nattlampen min. Jeg er ikke særlig mørkredd, men akkurat i dag etter den filmen, ble jeg plutselig akutt mørkredd. Så jeg tør rett og slett ikke legge meg på rommet mitt, i tilfelle jeg skal bli redd rett og slett. Mareritt, eller uvante lyder (noe som hybelen min er ganske flink til å lage), og, som faktisk var tilfelle, at noen skal komme og se igjennom vinduet. Forbaska katt altså.



Så nå er planen å spille pokemon til jeg er så trøtt at jeg ikke klarer å holde meg våken lenger. Det eneste som hjelper når man bli mørkredd.

Men ja! Jeg har fått jobb! Som Perle og Sandkasse assistent, også kjent som bleieskift og snørrtørkingsassistent, etter jeg begynte å jobbe på avdelingen for de yngste. Jeg kjenner jeg får veldig mye ut av den jobben. Jeg liker den veldig godt, og koser meg skikkelig med alle ungene.

Kjenner jeg skriver litt mer om jobben en annen gang. Tiden er inne for "prøve å sove, gang nummer 7, for kvelden. Jajaaa..