All of these stories.

Nå er det grundig lenge siden jeg har gitt noen lyder fra meg på denne bloggen her. Jeg er så gammeldags at jeg skriver dagbok jeg, men den ligger mer enn en armlengde fra hvor jeg ligger her i min gode varme seng, så da gidder jeg ikke. Datamaskinen der i mot var en tanke mer tilgjengelig.



Yes, uansett. Julen nærmer seg dag for dag, slik den forsåvidt alltid gjør, uansett når tid på året vi er. Men nå begynner den faktisk å nærme seg. Her oppe på Namdals så er det i grunn ganske koselig. Nå har vi fått snø som ser ut til å bli liggende en stund, juletre, juleverksted, pepperkakebaking og sist men ikke minst. Det verste av det verste. Julesanger. Vi spiller kun julesanger nå frem til julekonserten, og alt som har med bjelleklang, rudolf, nisser og jesuskristusjosefmariaGodDammit. For en gangs skyld så spiller jeg jo faktisk trommer da, piano, synger og til og med litt ukulele på disse sangene, i motsetning til da jeg spilte i korpset, hvor det var å stå opp 5:30 for å komme seg på en eller annen middelmodig dagligvarebutikk for å spille triangel på 1, og 3, i en time. Men da fikk vi i det minste gratis snop etterpå. Hva får vi nå? Vi får rigge opp og ned alt utstyret... Noe som bunn og grunn får meg til å savne å spille triangel for snop.



Og sånn ellers er ting ganske bånn for tiden syns jeg. Jeg har evig hjemlengsel. Har nettopp fått en ny "nevø" som heter Benjamin, som jeg nesten ikke klarer å vente på å få møte. I tillegg til at det var bursdagen til min søster her for noen få dager siden,da ordene " glad i deg <3 " (hjertet er viktig å få med) ble vekslet mellom oss for første gang jeg kan huske i hvert fall. Det føltes bra. Og at på til så savner jeg jo så klart, sannsynligvis aller aller mest min 3 år gamle, ot eneste "ekete" nevø, Patrick. Som visstnok går rundt og spør etter meg av og til,men ikke tør å snakke med meg på telefon når han får dem til å ringe meg. Det blir litt hjerteskjærene for meg akkurat nå.

Men, så er det mindre enn en uke til hjemreise! 6 dager! har allerede begynt å pakke alt det minst nødvendige. denne gangen skal jeg være organisert, og langt i fra så klumsete og jævlig jeg følte meg i sikkerhetskontrollen. Ingen dataer trøkt langt ned i sekken, så få ledninger med i håndbagasjen som mulig, og for ikke å snakke om så lite håndbagasje SOM over hodet mulig!

kanskje jeg gidder å skrive mer i morgen, kanskje ikke. Nå er jeg trøtt og vil sove, men det kan godt hende det kommer en lenger oppsummering av det første halvåret mitt på folkehøyskolen littegranne senere. Kanskje kan det til og med komme noen bilder opp også! Hvem vet?

Ha det Godtfolk og andre Nord,Øst,Vest og Sør(alt sør for grong)-samer.

Folkehøyskole; dag en.

Vi kjørte fra Espeland natt til fredag ved midnatt. Jeg lagde til meg et rede i baksetet med dyne, puter og teppe. Der lå jeg og småsov, hørte på ipod og drakk pepsi max. Jeg klarte meg ganske fint der, helt til vi begynte å nærme oss. Da begynte mangelen på søvn og nervene å slippe til. Jeg lå i vært fall der i baksetet og fant opp tekster til Deilig er jorden, eller som den heter på Voss, Fager er jordi, som så klart ble Fager er mor di. For å gjøre kjøreturen min litt kortere, og alle andres litt lenger.

Kom til Grong og ble overfalt av staudene, men det var greit. Avvæpnet situasjonen veldig, og man følte seg litt mindre dum. Men hvem kan vel unngå å føle seg i det minste litt dum når man går sammen med mamma? Haha. Man blir liksom 10 år yngre med en gang. Ikke det at jeg ikke satt veldig pris på at de kjørte meg helt opp hit, og hjalp meg med å få sakene mine på plass, men man kan jo rett og slett ikke unngå det.

Uansett, så var vi kommet til Grong ja, og fikk pakket ut, kom seg på nett og fikk en liten omvisning på de viktigste stedene. Etter det gjorde jeg atter et mislykket forsøk på å installere the sims 3's tilleggspakker. Nok en gang samme feilmelding. GAL. Men det er vel sikkert like greit nå i begynnelsen. Man er så redd for å gå glipp av noe, noe man sikkert ikke slutter med når det er så mye som skjer hele tiden. Men synes staudene gjør en veldig bra jobb med å hjelpe oss i gang med aktiviteter og samtaler, for ikke å snakke om å videreføre toleranse ovenfor andre mennesker. Det vil jo alltid være folk man misliker, men bare det å prøve å oppføre seg som folk mot dem uansett.

Jeg er VELDIG fornøyd med rommet jeg har fått. Jeg ønsket enkeltrom, og fikk dobbeltrom. Helt for meg selv. Så har dobbelt opp av alt, noe som er en god ting ettersom at jeg virkelig har tatt med meg nesten alt jeg eier hit... Til og med platespilleren er på plass! Angrer på at jeg ikke tok med meg et teppe da, men det blir vel en liten tur til Namsos en dag, sånn at jeg kan kjøpe mer sengetøy og eventuelt da et teppe.

Jeg har møtt en god del folk til nå. Jeg har jo møtt opp en dag før skolen begynner, noe jeg overhodet ikke angrer på, ettersom jeg nå har begynt å bli litt husvant, og begynt å kjenne et par stykker. Det hadde sikkert vært mye vanskeligere hvis jeg hadde kommet samtidig som de 50-60 andre elevene som skal komme. DA er jeg glad jeg ikke er staude! For det blir nok noe hektisk. Vi kom i hvert fall i kontakt med folk i røykehjørnet, så klart. Det er og blir den mest sosiale plassen uansett hvor du er, for alle har noe til felles, en dårlig vane. Og alle som ikke har den hater deg nesten. Uansett, èn ble fort til fire, så ble det åtte, ni, osv. Vi endte opp med å sitte å bli litt kjent med hverandre en stund i peisstuen. Etterpå fant vi ut at vi skulle spille volleyball. Jeg suger i volleyball, men kjekt er det. I det minste når vi ikke holder telling på poengene(vi vant!). Jeg har allerede drete meg loddrett ut. Skulle sørve, eller hvordan i huleste heiteste det skrives, fikk ballen trillet til meg, klarte å trakke på den, og så sa det dunk. Så klart det sa dunk... Rett på rygg, og fikk all luften slått ut av meg, men jeg klarte ikke å slutte å le, eller å hikste. Hikstet lenge etterpå. Klarte bare ikke å få tilbake luften, eller å slutte å le. Men jeg var egentlig ikke så flau. Litt, så klart, men det var jo helst morsomt. Men nå har jeg føkket opp halebeinet igjen. Det får liksom aldri fred det! Forrige gang sklei jeg på isen ned fra skolen. Plutselig så jeg føttene mine, og fikk tid til å tenke, hey... dere skal ikke være her oppe. Ka-donk. Hadde vondt i et år etterpå, men fant aldri ut hva det var. Det er ikke noe vits å sjekke halebeinet uansett, for det er ingenting som kan gjøres. Så det får bare være. Er bare lei at mitt aldri får være... Uansett, vi spilte ganske lenge tror jeg, og etterpå gikk vi tilbake til peisstuen og pratet igjen en stund, til det begynte å bli på tide å legge seg, noe det virkelig er. Så jeg tenker vi avslutter her, og kommer tilbake i morgen når jeg sikkert har mer å fortelle om.

Da legger jeg sikkert ut bilder også, fra rommet mitt, som jeg er meget fornøyd med, som sagt tidligere.

Når ikke-teknologien svikter..

LOST THE GAME!.... and so did you!

Så ble man slept tilbake til bloggen. Jeg gikk i innkjøp av en dagbok, som er mye mye mer koselig enn blogg. Hvorfor? Fordi det er elefanter på den! Med GLITTER!

Uansett. Så glemte jeg kulepennen min nede... så det gikk ikke helt dette her med dagbok i dag. Så da tømmer jeg ut min mentale bossbøtte her i stedet.



I dag har det vært den siste dagen min i Bergen. Kjemperart! Det er ofte sånn med bergensere, at uansett hvor man drar lengter man hjem. Dagen er blitt brukt på Ikea for å kjøpe de siste nødvendighetene. Jeg tror jeg begynner å bli klar. Og jeg har faktisk begynt å glede meg, og ikke bare stresse. Nå har jeg fått gjort unna mesteparten av pakkingen, så nå må jeg bare støvsuge og vaske rommet mitt, så er jeg good to go! Sånn mer eller mindre i hvert fall. Så dette er altså siste gangen jeg ser pappa før 14 oktober, mormor og morfar også. Med pappa var det greit nok, selvfølgelig trist, men han har uansett skaffet seg Skype, så kommer jo på en måte til å se han. Der er det verre med mormor og morfar, for jeg tviler på at de er helt inne i den type teknologi.



Jeg begynte nesten å gråte. Det var veldig rart, for jeg er ikke den typen egentlig, og det er jo ikke SÅ lenge før vi sees igjen! Det var bare det at når jeg klemte morfar, så slapp han ikke. Og så sa han: Dette går bra. Du har så godt av det. Du kommer til å bli så sterk!
Da var det like før slusene åpnet seg, og så hadde mormor tårer i øynene. Jeg ble litt sånn, herregud! Jeg fikk to eldre til å gråte! Jeg er et forferdelig menneske!



Men nå burde jeg legge meg. Laang dag i morgen. 12 timer til Grong. FANTASTISK.

Peace and Love

Gårsdagen var ingen god dag. Ikke i dag heller. Jeg har nettopp tent lys for alle de døde og skadde i terrorangrepene i Oslo og på Utøya i går.



Selv prøver jeg å skjerme meg. Jeg vil ikke få panikk for dette, men det blir så jævlig ekte når det kommer til oss i "gode trygge" Norge. Jeg er redd, det er jeg faktisk, men jeg nekter å stoppe opp. Selv om det er viktig at vi viser respekt, og på ingen måte ignorerer det, så unngår jeg alle norske tvkanaler i dag, og aviser, nyheter og facebook. Hvor en du er blir du påminnet denne tragedien, og jeg har gåsehud over hele kroppen. Det eneste jeg har lyst til er egentlig å legge meg under dynen eller komme meg ut av byen. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan folk klarer å leve med denne frykten hver eneste dag, og jeg føler meg litt dum som trengte å oppleve det i mitt eget land før det virkelige alvoret satt seg i meg.



En ting jeg reagerer på. Det er dette at de sier hele tiden at livene våre ikke skal stoppe opp pga dette, og at vi ikke skal få panikk. Men likevel finnes det mer eller mindre ikke en eneste norsk tvkanal som ikke sender nyheter, bilder og videoer om dette. Det freaker meg ut i hvert fall. Hvis jeg vil videre med livet mitt, så trenger jeg litt rom for å tenke på noe annet. Men akkurat nå har jeg ikke det. Det er det eneste som surrer i hodet mitt, og man blir full av dødsangst. Og det som slår meg er at jeg ikke forstår det. Jeg forstår ikke bombeangrep, krig eller denne elendigheten, og ikke minst denne trangen enkelte folk har til å skade andre. Hva får folk til å ønske å skape elendighet og lidelse? Jeg klarer ikke å skjønne det, på noen som helst måte. Jeg har snakket med mange om dette, og jeg får svar som "uenighet med demokratiet, religion og at de vil at vi skal trekke ut soldatene våre fra afganistan" osv, men det er ikke noen grunn for meg. Det er ikke grunn nok til å drepe noen. Plutselig blir de syke baptistene i USA fredelige og tolerante i mine øyner.. nesten i hvert fall. I det minste ler de bare av folk som ikke mener det samme som dem, peker og sier at dere kommer til helvete. Føler seg hovne og selvtilfredse, fordi "de vet sannheten". Hvis vi ser bort fra demonstrasjonene deres utenfor militærbegravelser, er det nesten som at religiøse og politiske ekstremister har noe å lære fra dem...

I forhold til verdensbefolkningen, er dette en veldig liten del av "oss". Hvorfor føles det da som at de har overtaket? Fordi de bruker vold? Hva skjer egentlig?

Jeg håper virkelig at det blir veldig, veldig lenge til vi hører noe mer fra dem. Og ikke minst at det blir veldig, veldig lenge til noe slik skjer igjen. Jeg vil ikke at verden skal være sånn. Det er en stor klisjè, men det er jo sant. Jeg vil ikke ha det slik. Men jeg føler meg hjelpeløs. Dette er faktisk en ting jeg ikke klarer å se at jeg kan gjøre noe med.

Til sist vil jeg bare uttrykke min sorg over alle som ble drept og skadd. Og min dypeste kondolanser til alle pårørende. Jeg er virkelig lei meg for deres tap, og jeg håper dere også finner en måte å komme dere videre på når tiden er inne.

Sandra blir overmodig.

Okei. Så nå er tiden for å legge ut en sang jeg har laget kommet. Jeg kan ikke garantere at dette innlegget ikke blir slettet igjen..... men here it goes!

Note: Denne spilte jeg inn med halsbetennelse. Halsen er mye bedre enn den var, men ikke helt 100%. Noe lunde fornøyd ble jeg uansett! AAAAAAAAANYWAYS.

EN TING! Av en eller annen grunn så er opptaket en smule tregere enn innspillingen egentlig var.. så den virker litt seig innimellom.. haha. men ok.

Sentimentalitet på høyt nivå. Ode to my friends.

Jeg liker at jeg fort kan bli fascinert av ting. Det gir meg en god følelse i magen. Jeg kan bli fascinert av veldig små ting, og så bare for en dag, så kan jeg engasjere meg, og glede meg over alle de små tingene. Det tror jeg er en fin egenskap å ha. At man ikke alltid bare skal bry seg om seg og sitt. At man kan sitte og høre på hva andre har å fortelle, med en genuin interesse. At man kan dele andres og sin egen lidenskap. Jeg får alltid en veldig trang til å fortelle om ting som har skjedd, og ting som interesserer meg. Jeg er ikke flink å fortelle. Jeg snakker alt for fort, av og til kan jeg begynne å stamme, jeg snakker alt for lenge, og sier gjerne akkurat det samme gang på gang, og lar ikke alltid andre komme til. Det vet Lisa alt om i hvert fall. Men jeg er glad for at jeg har folk rundt meg som godtar det. Som kjenner meg så godt, og kanskje det til og med er en av grunnene for at de liker meg. Det er en av mine negative sider, men med andre ord, så liker de det fordi det er en del av meg. Det er ekte vennskap, å elske noen for de positive, og kanskje særlig de negative sidene deres. Det er kanskje nettopp derfor de er så gode venner, fordi de er så trygge på hverandre at de faktisk tør å slippe løs de negative sidene sine, og vite at den andre kanskje blir irritert, men like vel tørre å bare få dem ut, fordi de vet at i helheten, så betyr det ingenting. 

Ingri, med sin uforbederlige dysleksi, urovekkende høye latter og den store kaffikoppen. I dag så tenker jeg mye på førsteklassen, da du og jeg gikk rundt og bråkte i musikkens ganger. Ingen av oss hadde noe som helst å gjøre der, men du tok i det minste til fornuft i tide. Vi var håpløse. Vi har brukket x antall planker rundt om kring på skolen, med bla naturfagsforsøkene våre, og bare latterkramper. Mitt første minne med deg var da vi hadde vært på coop og kjøpt iskaffi og bringebær! Fine minnene :-)

Linn, som alltid pleide å være ved min side på skolen (når vi var på skolen da), og sitt "upåklaaagelige" pågangsmot om morgenene, og sitt trygge smil som alltid er der. Jeg savner hverandaen din, der vi satt utallige skolenetter til langt på natt og kikket på stjernene, hørte på Kaiser Chiefs og Rufus Wainwrigt og snakket om hvor jævlig alt var. Av og til om de fine tingene også, sånn som stjernene, drømmer og gutter. Jenter også forsåvidt. Jeg husker at jeg var livredd deg i begynnelsen på Voss Gymnas. Du gikk rundt og kommanderte alle rundt, og virket som du hadde hele verden i hånden. Helt til den dagen jeg møtte Kim Erik, og han sa at jeg ikke TRENGTE å stryke deg på armen hele tiden, selv om du sa jeg skulle gjøre det. PLUTSELIG oppdaget jeg at jeg var høyere enn deg ;-)

Line, med sin høye kjærlighet for alt som er søtt, beinharde viljestyrke (for ikke å snakke om ROMPE!), middelmodige rim og smittende latter! TENK at om jeg ikke hadde gått for den fæleste, kaldeste og ekleste hybelen på Voss i første klasse, så er det ikke sikkert vi hadde vært venner. Du er vel det eneste positive som kom ut av det. Vel, deg og den skrekkhistorien om at vi hadde dusj på kjøkkenet. Men så flyttet jeg, og jeg tror begge to ble litt triste av det. Heldigvis gikk det ikke lang tid før du flyttet på hybelen ved siden av! Da var det bra igjen! Nok en gang ble vi pantaflaske buddies, butikkudies, gåhjemfraskolen buddies, alt for lenge oppe om natten buddies. Du har lært meg så mye. Alt fra trening og spising, til youtube videoer. Ingenting hadde vært det samme uten deg!

Lisa, som har vært med meg gjennom tykt og tynt siden før jeg kan huske. Hun med bilen, og det irriterende fine håret.. og som det er umulig å finne et bilde av, fordi hun av en eller annen merkelig grunn er så kamerasky. Den mest dramatiske hendelsen mellom meg og Lisa, må ha vært den dagen på barneskolen, en gang mellom 4 og 6 klasse (husker ikke når vi fikk mobiler?), da jeg fikk en melding fra henne hvor det sto at vi ikke kunne være hjertevenninner lenger, fordi hun følte vi var vokst fra hverandre. Hjertet mitt brast. Jeg kunne ikke tenke på noe annet hele den helgen. Mandagen etter ble vi "hjertevenninner" igjen, og vi har vel bare hatt en eneste krangel siden. Det var i 10. klasse, og handlet om et musikkprosjekt vi hadde. Vi pratet ikke med hverandre resten av skoledagen, og vi sa ikke hadet til hverandre heller da vi gikk hver vår vei fra busstoppet. På kvelden fortsatte vi kranglen på msn, helt til jeg sa "meeen.. sex i kveld?" (hva jeg husker ass??) Og etter det har vi aldri kranglet igjen. Jeg elsker deg Lisa <3

Kristine som forsvant for meg en stund! Vi klikket ganske godt i lag da jeg begynte på Voss, men vi hadde ikke mer enn et år i lag, så forsvant du nordover! Men da du kom tilbake året etter, var det som om du aldri var dratt! Jeg kan bare huske en klem da jeg så deg igjen, og så var alt som før plutselig, som om vi hadde vært venner i en evighet! I år har jeg vært rævadilter på jobb for gratis kino og utgått godteri. Det har vært mye mageknip skal jeg si deg, men jeg har nytt vært sekund av det, fordi jeg var med deg! Det var litt klissete, men sånn er det når man jobber i kinokiosk! Du tror vel ikke jeg faktisk hadde jobbet mer eller mindre gratis i en kinokiosk bare fordi jeg likte det? Eller likte tør sjokolade? Det var jo faktisk en grunn til det! Dette har du takket meg mange ganger for, og nå er det på tide at jeg takker deg! Tusen takk for å ha vært der for meg, gang på gang!

Iris hjalp meg ut av et trangt, trangt skall. Hun hjalp meg ut i en verden(utenfor Arna), som viste seg å være mye større enn jeg trodde den var. Viste meg nye, spennende folk og lærte meg mye om livet. Hun har åpnet så mange dører for meg, at jeg ikke tror hun vet det selv. I tillegg tror jeg, da jeg møtte henne som 12-13 åring, at hun var den første jeg noen sinne så, med mine egne øyner, som hadde hanekam! Det var litt spennende også.. Jeg har hatt så mange fine stunder med henne. Hun lærte meg at å være litt "uskikkelig", ikke skadet noen, men jeg tror også hun på mange måter har vist meg hvor grensen går, direkte eller indirekte. Igjen så har det bare vært tilfeldigheter at vi møttes, men disse små tilfeldighetene elsker jeg! Få skikk på kontrabassen frøken, så vi kan ta over verden snart!

 

KJÆRE KJÆRE Maria!
Maria som kom hjelpesløs til Voss fra Moss i fjord, etter et år i Wales. Så fantastisk verdensvant og positiv! Morfaren min elsker henne, og det gjør jaggu meg resten av familien min som hun har møtt også. Vi er begge litt lost i en verden litt over trærne, med god utsikt ned og fram. Ikke alltid like lykkelige i nuet, men med store håp for framtiden! Vi trives best med nakne tær i gresset, noen pils og en gitar. Jeg hadde vært enda mer lost uten deg på Voss i år. Det har vært så fantastisk deilig å ha stemmen din der, og alle de sprø ideene dine. Nå er jeg så glad for at du kommer til meg i Bergen i 3 år, selv om jeg forlater deg i ett. Men du er sterk, og jeg vet at du på alle måter kan ta vare på deg selv! Du er en badass bitch assss!

Enkelte personer setter ekstra spor i sinnet ditt. Personer som lærer deg om verden, og hjelper deg igjennom nye ting, lærer deg å kjenne nye ting og hjelper deg å oppnå nye høyder - eller lavmål. Dette er personer som sannsynligvis har vært med på alt dette, og jeg er utrolig stolt og takknemlig for at de har vært en del av livet mitt, og jeg håper de fortsetter å være det.

Det er rart det, hvor sentimental man kan bli av å være totalt isolert i et par dager pga sykdom. Jaja, håper jeg har fått dere til å smile i hvert fall :-)

Meg og Line på gamle hybelen. Et av mine første møter med webcamera innstillinger.

Vafflo mi (et kallenavn som stammer fra min datatastingsanalfabetisme) og jeg som venter på bussen hjem! Jeg gadd visst ikke å gå alle de 100 meterne oppoverbake med en hel BÆREPOSE full av gryn og melk og babygullerøtter og smågodt! Nei ærlig talt!

Iris og jeg, på en trapp før en konsert, sannsynligvis på Inside med tanke på hvor mange ganger vi har spilt der. Såvidt jeg husker en meget god dag!

Et paintbilde av meg og Line. Kunstner: Linn, med sine så ekstremt dårlige paint skills at hun ikke justerte bildestørrelsen, så det ble masse hvitt rundt ;)

Line och jag på temadag i førsteklasse! Boller er godt!

Nok en gang Valsvik og meg, og nok en gang temadag i førsteklasse. Banda og hoodie. Skikkelig ghetto. Voss, ikke sant?

Meg, og en annen venninne jeg ikke fikk tid å skrive om.

Førsteklasse! Unge og dumme, men ikke så uskyldige som man skal ha det til!

Fot! Tante Linn og Like I Care Bear!

Kristine og meg på tur i snjoooen!

Linn som smiler! En dag med revyøving!

Maria og meg som lager harmoni og vårfølelser i hagen med vinterbleke skrotter!

Drita, natt til 17! Russ er gyy!

Etter Squares øving, på bussen fra Rockeslottet!

På Hulen. VIP liksom.

Lisa og jeg som har vært i byn og myst på konsertplakater vi skulle ønske vi kunne gå på, dengang man ikke var gammel nok til å kjøpe øl!

Lisa og meg på nøstet! BOOBIES. Just sayin'

Don't worry! Be Happy!

LEGOLAND!!!

Sofaen til pappan tl Lisa!

6 Oktober, 2006. En benk i skottegaten. Går alltid bort og hilser på den benken når jeg er i strøket. Jeg liker den benken. 

Kjekk samtale med min mor hin dagen.

Mamma: Sandra? Hvorfor ligger det en pose med kliss våte klær i gangen?
Sandra: Øøh. Det var dem jeg hadde på meg i Moen siste dag på Voss.
Mamma: Men hvorfor er de våte?
Sandra: ... jeg dusjet.
Mamma: Med klær på?
Sandra: LOOK OVER THERE! I'M CHANGING THE SUBJECT!

Joda..

Nå har jeg vært syk i 3-4 dager, og har gått ned 2 kg. Er dette noe jeg skal være glad  for? Halsbetennelse, pluss alle tegnene til kyssesyken, men heldigvis var det ikke det! Jeg ble så lettet at tårene rant da vi fikk svarene på blodprøven. Er det noe som IKKE frister, så er det det. I tillegg til at da hadde jeg nok ikke fått fortsette å jobbe i barnehagen. Så nå krysser jeg fingrene for at den jævla monsterpensilinen jeg har fått funker kjapt! (ikke det at den har gjort det til nå.)

Men jeg er så sulten! Og tørst! Men jeg klarer ikke å svelge! Eller, jeg klarer det, men det føles som om noe skarpt sitter fast på tvers i halsen min. I natt drømte jeg faktisk at det var en tannpirker. Ekle drømmen. Men jeg føler meg i det minste litt bedre nå enn det jeg gjorde i går. Og jeg har så lyst å dra på jobb på mandag!

Men whatever. Jeg har bestemt meg for å ha en mer positiv innstilling. Tror jeg blir fortere frisk da. Jeg er dritpositiv. Bare litt febersvett.

Men ja, det er vel egentlig ikke så voldsomt mye å skrive om ettersom at det ikke skjer EN DRITT når man ligger hjemme på sofaen.

MEN, jeg skrev har skrevet en sang. Kanskje når jeg får stemmen min tilbake, og finner ipoden min, at jeg kan gro baller nok til å spille den inn. Eller evt, når jeg finner ut hvordan jeg kan gjøre det med lydopptaker. Har en viss idè, men dette er mamma sin datamaskin.

Jeg trengte visst bare en liten plass å klage tror jeg.

JEG SYNES SKIKKELIG SYND PÅ MEG SELV I DAG!

Kommentar til det forrige innlegget.

Jeg vil bare understreke at dette var noe jeg skrev til meg selv, og det handler om det å være overvektig og føle seg veldig selvbevisst på det. Dette jeg skriver med at "det er din egen feil", gjelder meg selv, og ikke nødvendigvis alle overvektige personer i hele verden, for mange har jo faktisk en medisinsk grunn. Det kan godt hende at jeg har en medisinsk grunn også, som jeg ikke vet om, men jeg har pinade mye av skylden selv uansett.

Jeg trengte bare å få sagt det, så det ikke ble missforstått, så jeg fremsto som den ufølsomme idioten.

Tanker om en søndag full av demotivasjon.

Ting som kan gjøres for å føle seg bede om seg selv og kropp:

Dette innlegget er skrevet til meg selv. Noen sannhetsord, ærlige og brutale.

1) Tenk deg om hva du spiser.
Denne sjokoladen vil få deg til å føle deg bedre her og nå. Hva vil få meg til å føle meg bedre etterpå?

2) Trene.
Det verste er å komme seg ut av huset. Hva er bedre, god eller dårlig samvittighet? Det er kanskje en time av dagen din.

3) Klær.
Ikke gå på dressmann og kjøp en genser i 3XL, kun fordi den er komfortabel. Du har sannsynligvis nok komfortable klær.

4) Slutt å syns synd på deg selv.
Slutt å lete etter medisinske grunner til at du er som du er, og slutt å lete etter medisinske løsninger. Det er sannsynligvis din egen feil.

5) Ikke nekt deg selv noe godt i ny og ne.
Litt går bra, men reduser inntaket. Selvdisiplin.

6) Når du er lei deg for den du er.
Ikke trøstespis, slutt å grine. Ta deg en tur i stedet. Heller gjør noe med det, enn å la den dårlige samvittigheten vokse.

7) Det finnes ingen over-natten kur.
Jobb med å forandre livsstilen din med noe du trives med, uten å være for streng med deg selv. Du skal ikke lide heller. Ikke ta bort alt det positive fra hverdagen, bare jobb med den. Om du er ulykkelig er livsstilen du lever nå sannsynligvis ikke den rette for deg.

8) Slutt å veie deg.
Når du veier deg kommer alt an på. Tid på dagen, hva du har spist, tid på måneden, om du har vært på do osv. Det er mye mer motiverende å se det på klærne.

9) Kelly Osbourne!
Kelly klarte det, uten drastiske tiltak. Les artikler om henne, for hun har gode og fornuftige råd.

10) Hår.
Forandre hårfrisyre. Ikke nødvendigvis med saksen i din egen hånd. Jeg har dårlig erfaring med det.

11) Bilder.
Noen har såkalte motivatorbilder, om hvordan de en gang drømmer å se ut. Ikke ha det. Ta heller et jævlig bilde av deg selv, og tenk på hvordan du ikke vil være.

12) Slutt å ønske å ha det vondt.
Du tror det kanskje ikke selv, men vi gjør mye selvdestruktivt. I underbevisstheten ønsker man ikke alltid å være like lykkelig. Et glad menneske er mye mer attraktivt enn et negativt og selv medlidende.

Hallo! Løsningen er rett foran nesen din. Den kan tas og føles på! Du ser den hver gang du ser i speilet. Deg selv! Få fingeren ut, og ikke sitt med hodet i ræven og tro at alt blir bedre om du står og venter på det!

FÆRDI PÅ VOOOSS!

OFFESIELT MITT NYE IDOL :


Jeg skal bli en sånn når jeg blir stor.

ANNNYWAYS
Jeg er skikkelig Old School. Jeg har kjøpt meg DAGBOK. Sånn at jeg kan skrive om mine svarteste dypeste hemmeligheter. Folk har ikke hemmeligheter lenger, fordi de blogger. Jeg forstår ikke hvorfor jeg blogger. Ingen leser uansett. Men det er greit.



Uansett! JEG ER FERDIG PÅ VOSS. Etter 3 år som akkurat nå føles som PAIN. Men likevel, om en måned så vedder jeg på at jeg savner det stedet. Det er den helsikkens hjernen som aldri lærer. Når man har vært så lenge på ett sted, så husker man etterhvert bare de gode tingene, og det er jo på en måte bra, men igjen, om man vokser leggene så husker man bare resultatet. Først når man klistrer sølet på leggen, kommer man på at ahhaaa, det var derfor jeg aldri skulle gjøre det igjen. Det samme med tatoveringer, og piercinger. Rett etterpå, skal man ALDRI gjøre det igjen, så sitter man der med nålen etlerant sted på kroppen, og bare, aotch.

Okei, dette er hvorfor jeg kjøpte meg dagbok. Hvorfor kan jeg ikke bare putte alt dette tullet der? Og nå har jeg skreve det, og da gidder jeg ikke slette det igjen. Men hey! ingen leser uansett!

I dag våknet jeg med denne sangen på hjernen:


Pinlig at jeg kan hele sangen utenat.

Hadde ikke planer om å lage et langt dypt innlegg her... Eller jo, egentlig. Har vært alene hjemme nå iii 19 timer. It's kind of hard on my sanity. Pluss at jeg må RYDDE. Alt for litt procrastination.

Hey, jeg piercet nesen i forgårs!

Et lite kritisk innlegg om, tja, oss.

Først vil jeg bare si det at jeg ikke påstår på noen som helst måte at jeg aldri har dømt noen ved bare et blikk. Det er vel ingen som kan si at de aldri har gjort. Alle har tanker om folk de ikke egentlig kjenner. Fordommer, antagelser, men selv prøver jeg å aldri vise det. Det kan godt hende at episoden som får meg til å skrive dette innlegget er akkurat det, men den har også gitt meg en god grunn til å anta at disse jentene var en gjeng med solarimsbrune drittunger.



Jeg gikk nedover Vangen på vei hjem fra bussen. Hørte på musikk, og la egentlig ikke så veldig mye merke til hva som skjedde rundt meg før jeg kom til en liten jentegjeng på en benk. Først stirret den ene, snudde seg, så den andre, den tredje og den fjerde. De så på meg som noen tilbakestående geiter, og selvgode smil. Jeg overså dem, og gikk videre, men snudde meg da jeg var kommet litt forbi. Da satt de der og glodde fortsatt, med hevede øyenbryn og skeive smil.



Ok, greit. Hendelsen i seg selv var ikke særlig dramatisk, men det provoserer meg noe så voldsomt at folk tror det er greit å glo. At folk virkelig føler seg så übergode med seg selv at de kan se på hver og en på den måten, og ærlig talt tro at det er greit. Jeg synes ikke det er så veldig greit. Jeg er bare veldig glad for at jeg føler meg så pass bra med meg selv i dag, at jeg ikke ble paranoid av det. Eller lei meg. Det bare provoserer meg så voldsomt. Måten enkelte tror de kan glo eller slenge ut kommentarer etter deg bare pga utseende ditt, uten å tenke noe som helst over hva det egentlig gjør med personen. Det er ikke bare denne episoden som gjør at jeg føler for å skrive dette innlegget, men også enkelte hendelser nå i det siste som handler om akkurat det samme.



Dette fikk meg til å tenke litt på om hvem som egentlig kommer best ut av sånne situasjoner. Meg, eller de som dømmer meg uten å bli kjent med meg først. Ærlig talt, så vil jeg heller bli husket som feit enn som et arrogant rævhål. Jeg klarer ikke forstå at folk vil noen så vondt, som å undertrykke dem på den måten, for ikke å snakke om å trekke seg selv så langt ned i driten. Hvis jeg ikke liker noen, bryr jeg meg ikke om dem. Jeg slenger ikke fra meg idiotiske kommentarer, og har ikke noe behov for å få dem til å føle seg dårlig med seg selv. De jeg ikke liker får leve sitt eget liv, så lever jeg mitt. Begge parter trives nok mye bedre slik.



Herlighet, jeg får bare ikke ut av hodet mitt at det går an å være så forferdelig barnslig, som når folk fortsatt tror at livet er en svær maktdemonstrasjon fra føkkings ungdomsskolen. At vi rangerer oss på den sosiale ranken etter utseende, og ikke utstråling og egenskaper. Jeg blir så forferdelig trist av tanken på at enkelte folk bevisst, eller ubevisst, tror at de trenger å bry seg om hvem som går forbi dem på gaten når de en gang ikke kjenner dem. La dem gå forbi. Mind your own buissnes little miss extensions i rompa!

Nå går jeg inn i en litt rar tid. Det er ikke lenge igjen til sommerferien, og da er jeg ferdig på videregående. I hvert fall i denne omgangen. Jeg skal flytte fra Voss. Jeg har gledet meg så intenst til dette, og nå når tiden er inne kjenner jeg hvor vemodig det egentlig er. Det å dra fra alle vennene jeg har fått her oppe, og noen av lærerne. Spesielt trommelæreren min. Tror ikke jeg hadde kommet meg igjennom dette året uten hans demotiverende motivasjonstaler. Jeg er veldig glad for å være ferdig, og at jeg kan reise her fra og begynne på nytt, men det er nesten litt skummelt. En helt ny del av livet mitt starter.



En ny del, som jeg ikke vet hva vil skje med. Jeg skal på folkehøyskole, og jeg aner ikke om det er noe for meg. Men tror kanskje folkehøyskole er noe for alle... sånn egentlig. Tror jeg har godt av det ordet. For å sitere en kompis av meg "Du ER så typisk folkehøyskole Sandra!". Håper bare han har rett, men forstår godt hva han mener. Det som er så skremmende med fhs, er at jeg skal til Nord Trøndelag. Det er et par timer hjem det. Blir ikke så mange helgeturer hjem da tror jeg. Mange sier jo også at de ikke vil dra hjem når de begynner på fhs.



Håper egentlig at det er tilfelle. Jeg har godt av å lære meg å være borte hjemmefra, uten å få dårlig samvittighet for det. Men før jeg reiser skal jeg installere skype på dataene til alle jeg kjenner.

I dag hadde jeg eksamen i sidemål. Tror det gikk bra, men tør ikke helt å si det, for det er som oftest når du føler det gikk veldig bra at det ikke nødvendigvis gjorde det. Jeg tror egentlig det er fordi at du har høyere forhåpninger da. Hvis du føler det gikk ræva, så er du lettet over å få en 3'er nesten, og hvis du føler det gikk skikkelig bra er du ikke fornøyd om du ikke får 5er. Så har bestemt meg for å være helt likegyldig, og vente med å bestemme meg om det gikk bra eller dårlig til jeg ser karakteren.


Elsker Other Lives. Fineste musikken i hele verden, og jeg skal gifte meg med vokalisten, tenk.

Så nok en gang ligger jeg her uten å få sove. I dag er det egentlig mest min egen feil. Er alene hjemme, og var dum nok til å se Blair Witch Project. Jeg tror alltid jeg er så mye tøffere enn det jeg er, men så kommer kvelden. I ste sto det plutselig en katt i vinduet, og jeg kvapp så, unnskyld språket, men jævlig at det kitlet i fortenna. Vet ikke om det er normalt, men hey, jeg er hun som svir i ørene når hun drikker kald brus, så har vel allerede funnet ut av at kroppen min fungerer på en litt annen måte enn andres. Men etter en halvtime turte jeg i hvert fall å gå bort til vinduet og trekke ned persiennen. Så nå har jeg steng meg selv ute fra virkeligheten. Det er det eneste jeg liker med å være våken om natten. Da er det ingen som forventer noe annet av deg enn at du skal sove. Så da har man liksom tid til å gjøre akkurat hva man har lyst til.



Og hva har jeg lyst til når jeg er våken om natten? Vel, sove, men når det ikke er tilfelle så spiller jeg pokemon. Tro det eller ei, men det er egentlig litt kjekt. Og jeg heklet en lue i løpet av en uke med søvnløse netter. Lest en del bøker.



Med andre ord, masse jeg aldri har tid til ellers.

Grunnen til at natten er såpass søvnløs i dag, er som sagt min egen feil. Men tror jeg hadde sovet nå om det ikke hadde vært for nattlampen min. Jeg er ikke særlig mørkredd, men akkurat i dag etter den filmen, ble jeg plutselig akutt mørkredd. Så jeg tør rett og slett ikke legge meg på rommet mitt, i tilfelle jeg skal bli redd rett og slett. Mareritt, eller uvante lyder (noe som hybelen min er ganske flink til å lage), og, som faktisk var tilfelle, at noen skal komme og se igjennom vinduet. Forbaska katt altså.



Så nå er planen å spille pokemon til jeg er så trøtt at jeg ikke klarer å holde meg våken lenger. Det eneste som hjelper når man bli mørkredd.

Men ja! Jeg har fått jobb! Som Perle og Sandkasse assistent, også kjent som bleieskift og snørrtørkingsassistent, etter jeg begynte å jobbe på avdelingen for de yngste. Jeg kjenner jeg får veldig mye ut av den jobben. Jeg liker den veldig godt, og koser meg skikkelig med alle ungene.

Kjenner jeg skriver litt mer om jobben en annen gang. Tiden er inne for "prøve å sove, gang nummer 7, for kvelden. Jajaaa..

Du vet det er litt for tidlig for deg, når du...

Skal til å putte baguetten din i kaffetrakteren.

Ahh, jeg tror jeg har en gave.



Dagen i dag har så langt egentlig ikke vært så veldig bra. Jeg er i ok humør, og føler jeg får ting i gang, med tanke på at jeg har stått opp, og har satt meg ut på kjøkkenet med pcen, prøvd å varme baguett i kaffetrakteren, og det ser faktisk ut som jeg gjør noe viktig, men. skulle jo egentlig vært på skolen i dag, og hatt heldagsprøve i MUP. Men jeg forsov meg, grunnet forrige blogginnlegg. Og nå er det litt sent, for dette blir jo halvdagsprøve, og ikke det en gang. Så jeg bestemte meg for at, ettersom dette er siste sjansen min til å stå i MUP, at jeg skulle prøve å få gjort fordypningsemnet i stedet (som skulle vært inne for lengre siden enn jeg tør å tenke på). Men jeg står het bom fast. Vet ikke hva jeg skal ha om. Klarer ikke helt å bare bestemme meg for at akkurat DETTE har jeg veldig mye tanker om, og akkurat dette kjenner jeg at jeg har lyst å skrive om. Det er jo ikke sikkert at læreren vår vil ta inn fordypningsemnet en gang, nå så sent, men føler jeg på en måte viser at jeg prøver i hvert fall. For jeg vil ikke stryke i det også. Det har alltid vært det teoretiske musikkfaget jeg faktisk har gjort det ok i, og da er det så kjipt å falle helt ut siste året. Men jeg har tenkt litt på hvordan jeg kan gjøre det nå etter vg, siden jeg ikke har 3 året mitt godkjent. Faktisk har jeg ikke noen av årene helt godkjent, for jeg har strøket eller droppet et par fag de to første årene også. Men de skal litt mindre til å få dem godkjent, enn dette 3 året.



Okei, så. Jeg kan ta de fagene fra 1 og 2 klasse, naturfag, språk og gym(erogomi et eller annet). Det som er litt stress der, er at det bare er Voss(tror jeg), som har gymfaget vi har. Så kanskje jeg på en eller annen måte kan få søkt fritak for det, for det vet jeg går an. Det jeg også har tenkt litt på, noe jeg ikke er sikker på om går enda, er at jeg har lekt litt med tanken på å gå på yrkesskolen senere, og ta design og håndverk. For det har jeg angret litt på at jeg ikke valgte. Jeg turte ikke å sette det opp som et ønske en gang. Men vet ikke om jeg kan gjøre det. Men det ville bare vært for å få et vitnemål. Men jeg vet ikke enda. Jeg tror jeg tar det litt som det kommer. Nå vil jeg bare stresse med tentamen i trommer. Jeg mangler en hel sang faktisk, og det er om 2 dager. Jeg kjenner jeg dør litt.

Heh, hva var det jeg skulle igjen? Åja, fordypningsemnet. Jeg hører i det minste på musikk da, og prøver å få noen ideer. (Det er faktisk sant!) Vurderer å kanskje ha om woodstock, eller bare hippie tiden. Ta Grateful Dead, Janis Joplin, Joan Baez, Santana, Jimi Hendrix, Crosby Stills & Nash.. Ok jeg tror jeg bestemte meg der.

Takk blogg. =)

ame>

Jeg har ett lite råd til omverdenen her...

Ok, det har begynt å utvikle seg et mønster i bloggingen min, og søvnmønsteret mitt. Og egentlig mye annet i livet mitt også.. men for all del, kanskje jeg bare er scitzofren.



First things first. Jeg blogger hver gang jeg ikke får sove. Så da er det jo et godt tegn at det er lenge siden jeg har blogget. Er skikkelig stolt over meg selv. Har hatt huset til min mor for meg selv i en uke, lagt meg hver dag før tolv, med unntak av da jeg hadde overnattingsbesøk av Elisa, og stått opp før tolv. Faktisk før elleve også. Og i dag, da jeg ikke trengte å stå opp før 9, våknet jeg av meg selv halv syv, og sto opp. Så jeg har skjerpet meg skikkelig, med litt hjelp av mine ekstremt avhengighetsskapende sovetrallalapiller. Men det har gått helt fint, har bare et par igjen nå, så håper jeg at jeg vil klare å fortsette så bra som det jeg klarte i påskeferien. Kjekt! Men det ser litt mørkere ut i natt. Jeg er dautrøtt, men får ikke sove. Hvorfor? Fordi jeg er skikkelig kvalm. Bryr deg egentlig ikke? Ok, men skal fortsatt gi deg grunnen. Jeg kom på hybelen i dag etter påskeferie, og det første som slo meg da jeg kom inn på rommet mitt var at det var noe som ikke luktet helt rett... jeg kjente at det var noen ugler i salaten, eller muffins i mosen, eller hva pokker. En skikkelig stram, skarp lukt. Jeg forsto virkelig ikke hva det kunne være, før jeg brukte min helt ekstremt sinnsykt vårforskjøla nese til å finne frem til hvor lukten kom fra.



Hoho, jeg føler jeg har en egen liten påskekrim pågående nå, men det er egentlig ikke så spennende. Jeg klarte forresten Tine Melk Påskekrimmen med en gang jeg leste den, sånn nesten etter å ha sett på bildene etterpå. Mamma klarte den ikke. Mehehehe.

Uansett.

Jeg kom til slutt frem til at den kom (ikke overraskende) fra Nilleposen som inneholder hele medisinskapet mitt. Der fant jeg masse klissvåte bomullsdotter, q-tips, TAMPHONGER, og annet squit som egentlig kommer ganske til nytte... sånn før de ble full av NEGLELAKKFJERNER. Også av alle ting da. Jeg bruker ikke neglelakk en gang, aner ikke hvorfor jeg har det! Så nå er rommet mitt forpestet med den forferdelige lukten som får en toalettskål til å virke som et mer fristende sted å sove. Men det skal jeg ikke gjøre, for det er egentlig litt ekkelt. Det svir i øynene til og med. æsj og uff og fysj og OWKFPWFKPkaøaøskødskfps ja.



Så det ser svart ut for dette med søvnen. Eller det ser lyst ut... eller hvordan jeg skal forklare at søvn forsåvidt er svart, men at det ser svart ut, bare at ettersom at jeg ikke sover så er det jo lyst. Eller noe sånt.. jeg har begynt å røre litt her tror jeg.

HERREGUD SÅ TRØTT. BUT NO PLACE TO SLEEP.

BTW. Her er rådet: Ikke vask gulvet på rommet ditt med neglelakkfjerner. For det er en skikkelig teit ting å gjøre, med eller ikke med vilje.



Gal gal gal gal gal. Og i morgen har vi forresten heldagsprøve i musikk i perspektiv. Jeg kjenner dette går rette veien!

Dag 2 på Vossa Jazz!

Da var dag 2 på Vossa Jazz unnagjort, og også i dag koste jeg meg! Jeg skulle egentlig ikke jobbe på begynnelsen av dagen, men satt nede og pratet med dem når det var rolig og hjalp litt til da det trengtes. Eller så satt jeg og heklet... Ikke spør en gang.

Jeg hadde en liten victory i dag. Det har seg nemlig slik, at vi ikke kan henge to jakker på en knagg. Dette har med at vi rett og slett ikke har lov, og fordi hengerne ikke tåler det. Men dette var det jo naturligvis en som skulle protestere voldsomt på. Så jeg prøvde, og tok meg virkelig tid til å prøve å overbevise han om at det skjedde senest i dag pga en motorsykkeljakke som var ganske tung.



Jeg fikk en liten lekse om at "Det hadde vært greit om jeg ikke hadde kommet med unnskyldningen om at hengerene ikke tålte det, men bare sagt rett ut at det ikke er lov." Og da ble jeg så klart enda mer opphengt i å overbevise han, så frem til han kom tilbake i mine ledige stunder lette jeg etter den knekte hengeren, og jaggu fant jeg den også! Så da kom jeg veivende med den da han kom tilbake og hentet jakken sin. Han virket egentlig litt småimponert. Jeg var i hvert fall fornøyd! Har skrøt av meg også, så det var kjekt! Fikk litt selvtillit av det. Har fått mye skryt i dag, og klem til og med, men husker ikke hvorfor.



Så det har vært en veldig fin dag i dag! Utenom vannblemmene under beina så er alt good! Synes det er så kjekt å møte så mange nye folk, og har til og med fått meg et par nye venner. Får litt mer selvtillit når jeg merker at jeg faktisk går over ens med de fleste, og klarer å prate med folk i stedet for å trekke meg unna. Jeg liker det! Så tror denne jobben her er bra for meg!

Men nå skal jeg se resten av en Big Bang Theory episode, og så skal jeg legge meg i sengen og lese Zits!

Vossa Jazz, og mer fra Nemi!

I dag var første dagen av Vossa Jazz 2011(for meg i alle fall). Synes det var utrolig kjekt! Koselig å stå i garderoben, eller sitte da. Var der i 11 1/2 time. Shittttttt. Var bra mør i kroppen etterhvert ja. På skolen i dag så hadde vi også en travel, men utrolig kjekk dag. Vi lagde en SCHVÆR plakat med Jazz tidslinjer. Vi engasjerte oss, mildt sagt. Etterpå var det konsert med elever fra Jazzlinjen i Trondheim. Det var dødsfett! Høydepunktene var nok trommeslagerne, og han ene kontrabassilusken. Elsker å se måten de beveger seg på, og ansiktsuttrykkene deres når de spiller. Du ser hvor utrolig høyt de elsker hva de gjør, og det er så inspirerende! Det er ikke de som styrer musikken på en måte, det er musikken som styrer dem. Ja, og han ene trommeslageren var prikk lik han som spilte Marve Fleksnes jr i tvnorge sin julekalender i fjord. Det var litt vittig syns jeg.

Jeg har forresten solgt sjelen min til djevelen føler jeg. Det har på en måte vært en prinsipp sak for meg å ikke spille jazz på tentamen min, rett og slett fordi det på mange måter virker som det er det som blir foretrukket. Jeg er ikke noen jazztrommeslager, jeg spiller rock and roll! Og jeg vil ikke la dem endre det. Jeg vil ikke la dem endre særpreget mitt, eller gjøre meg om til noen jeg ikke er. Men... Jeg skal faktisk spille en jazzlåt på tentamen og eksamen i år... Men det er bare fordi noen planer ikke helt gikk som de skulle, og vi måtte finne en nødløsning. Og det ble en takt jeg lærte for noen år siden, som vi videreutviklet litt på timen. Det er noe av det mest avanserte jeg noen sinne har gjort. Det føltes virkelig bra! Å ha en følelse av oppnåelse for en gangs skyld. Men jeg skal fortsatt sette mitt eget preg på den. Det skal være kjekt, og ikke stress. Og nå har jeg huset for meg selv en uke, og kan endelig øve så mye jeg vil, uten å måtte ta hensyn til at mamma skal se Hotel Cæsar.

Til slutt så vil jeg skrive noe mer jeg leste i Nemi. Det står så mye fint der. Og akkurat denne synes jeg er veldig aktuell for meg for tiden.

Jeg elsker å våkne uten å vite hva dagen vil bringe.
Å ha min egen stil, og mitt eget system.
Jeg elsker å ha tid til venner.
Og meg selv.
Jeg elsker spenning.
Historier jeg ikke har hørt før.
Jeg elsker å ikke ha meldeplikt for noen.
Å kunne sette meg på et fly på et øyeblikks varsel.
Jeg elsker å være hele meg hele tiden,
og å aldri glemme hvem jeg er.
Alt i alt et rikere kjærlighetsliv
enn det mange av mine etablerte venner har,
som prøver å vinke meg
i riktig retning.

Når skal jeg få sove?

Hører på atm:


Hvorfor får jeg aldri sove? I det siste har det vært et mønster. Enten er det på den måten at jeg får sove når jeg ikke skal noe dagen etterpå, men hvis jeg skal noe, får jeg ikke sove, mens nå nylig har jeg sovet ca annenhver natt, fordi annenhver natt er jeg dautrøtt fordi jeg ikke sov natten før. Ellers er det ikke sjanse. Litt irriterende i grunn...

I morgen braker det løs! Vossa Jazz! Ble spurt om å ha ansvar for garderoben, og sa ja. Ble dradd inn i voksenverden med ansvar og fikseselv greier.

Hører på:


Visste ikke helt hva jeg sa ja til. Men jeg angrer ikke. Har lært kjempe mye. Og det har vært så godt å føle at noen trenger meg, stoler på meg, og ikke minst at de tror at jeg kan klare det. For det har ærlig talt vært en følelse det har vært mangel på de siste 3 årene. Så nå har jeg endelig vaktlisten noe lunde på stell, med noen småfeil og/eller problemer vi skal ordne senere i dag. Det som virkelig blir hardt er å jobbe til tre, halv fire, uten å ha sovet i natt. Og så er det ikke snakk om å få sove ut dagen derpå! Nei! Det er møte klokken halv ni igjen!

(Jiiz! Klarer ikke å la vær å elske den sangen!)

Men jaja, skal ikke klage. Greit nok, jeg får ikke betalt for det. Men jeg tenker mer på dette med å få kontakter, og erfaring. For det kan komme bedre med det, enn penger. Og det blir jo gratis mat, så sånn sett sparer jeg penger for middag hele helgen, så for meg så blir det jo nesten en slags betaling. Men det blir en hard helg! Glad det er påskeferie etterpå!

Har så mange planer for påskeferien! Skal grille, øllings med Oda, klippe meg hos Ingrid, og så tenkte jeg kanskje helt definitivt at jeg skal pierce nesen!



Pierce nesen er noe jeg alltid har hatt lyst å gjøre, men ikke turt. Men etter tatoveringen så er det ikke så skremmende lenger. Pluss at det er et snev av "kvartlivskrisen" min. Hvis jeg ikke gjør det nå, er jeg redd for at jeg skal komme til et punkt der jeg føler meg for voksen for sånt og ikke gjør det. Så derfor, hvorfor ikke? Hvis jeg om et år føler meg for voksen for piercinger (blir jeg veldig skuffet over meg selv), så kan jeg i hvert fall si at jeg har hatt det. Men tror ikke det kommer til å skje. Har aldri lyst å bli en kjedelig voksen som kler seg fornuftig, og slutter å bry seg. Bare lar seg gå mer og mer i ett med folkemengden, blir en av saueflokken. Jeg er et svart får uansett, så hvorfor ikke utnytte det.



Jeg må rett og slett begynne å leve. Hvorfor sitter jeg på ræven og venter på at videregående skal være over? Hvorfor er jeg ikke ute og lever og har det kjekt? Hva feiler meg? Hvorfor gidder jeg å bry meg? Hvorfor gidder jeg å prøve å være så forbanna jævlig voksen hele tiden? Hvorfor planlegge? Hvorfor ikke gjøre så mye uansvarlig og dumt så fort som mulig, når jeg fortsatt er ung og kan skylde på det når jeg blir eldre?

Jeg oppdaget det når jeg ble 18, at jeg har på langt nær ikke gjort så mye dumt som jeg hadde håpet på før jeg ble myndig. Kanskje jeg rett og slett har en liten kvartlivskrise, sånn som nevnt ovenfor? Uansett vil jeg ikke lenger sitte hjemme og tenke at alt er jævlig og kjipt, når det er en verden der ute som venter på at jeg skal ta del i dens ødeleggelse.



Random fakta:
De to siste låtene er fra yndlingsplaten min fra da jeg var mindre, sammen med Billy Joels Glass House, og Nils Lofgrens Night after Night.

NEMIIIH

Hører på akkurat nuh:


Jeg satt og leste Nemi i ste, og fant en stripe jeg ble litt opphengt i, hvor det sto skrevet:
Små piker må lære at de ikke skal være så redd for ikke å bli likt.

Du får ikke det du fortjener, du får det du tar.

Så jeg fant ut at jeg skulle lage meg et Nemi innlegg her! :-)



"Mmm... KONFEKT :) <3 ! Det er vel ikke høflig å ta mer enn en... Men det går fint, jeg har masse... viljestyrke.... Det er selvdisiplinen det er noe i veien med."

Du kjenner opptil flere av dem og misliker dem ofte høylytt.
Du vet: de som er glade uten grunn. De vet hva bikkja til statsministeren heter. Men ikke hva partiet hans står for. De er ufarlige og enige i alt du sier. Og i dag vil du være midt iblant dem.
Du er provosert og lettet over hvor enkle de er, for du vet at de vil le av alle vitsene dine, og de vil snakke om ting du forstår: Inkluderende, harmløs klaging. Og generelt baksnakk om folk dere ikke kjenner, gjør dere brødre for en dag. De er alltid på lag med den de snakker med. Og her er det godt æ være... på dager da du liker deg selv enda mindre enn dem.

Hører på nå:
Spotify reklame.

...

Hører på nå:


"Sto utenfor kaffeen og ropte gjorde de! Ungdommen blir bare verre og verre!"
"Pff. Det har folk trodd i tusenvis av år, men det er jo ikke sant. Det er ikke ungdommene som blir verre, det er du som blir verre."
"Fy. Så slem du er!
"Ja. Jeg blir eldre jeg også."



"Jeg vil bytte ut instrumentene til skolekorps med fuzzgitarer! Og når kongefamilien først er samlet vil jeg plage alle bortsett fra kongen med radiostyrte flaggermus. De kan bære bittesmå malingspann. Og de barna som flyr rundt med syv sorter is rundt munnen, snørr rundt nesa og sånne guffesprayer de angriper alle med: Flammekastere på dem!"
"...det skal du på 17. mai?"
"Skal? Du spurte "Hva vil du gjøre på 17 mai". Jeg skal drikke øl."



To be continued.

Touch my soul!

Hører på akkurat nå: 









Nå har jeg begynt på min blogg nummer ørten. Har så mange nå, men klarer aldri å lage en noe lunde sensurert blogg med litt mer leservennlighet, sånn at folk slipper å forstå hvilken helt på tryne person jeg egentlig er. Men nok om det. 


Dagen i dag har vært en ganske god dag, uten om det at jeg har hatt hodepine, kvalme og vondt i nakken. Men ettersom at jeg til tross for dette, tenker at dagen har vært fin, må den jo ha vært nærmere fantastisk. 


Hører på akkurat nå: 





Gidder ikke å gå inn på bit for bit av dagen min, men det er en ting jeg har lyst å nevne. Jeg fikk frikort i dag, så jeg skal endelig få begynne på "dagtilbud". Trening og kunst. Ca. en måneds tid i første omgang. Svømming, diverse trening, og andre aktiviteter. Så skal jeg også begynne å male der. Så vidt jeg forsto var det dette med å lære å uttrykke følelsene sine igjennom kunst. Fett, tenker jeg. For jeg har alltid hatt lyst å male. Jeg kan ikke male da, men jeg tror egentlig det er et ganske bra utgangspunkt, hvis jeg sammenligner det med for eksempel å spille trommer. Jeg synes alltid det er gøy å høre på folk som ikke kan spille, for de sitter der uten forventninger og bare slår. Hvis de hadde vært nødt å spille en trommesolo, tror jeg de kunne gjort det bedre enn meg. Fordi jeg tenker for mye, og jeg kan for mye, og har for høye forventninger. I stedet for å bare slippe meg løs å tenke, at det er gøy. Så derfor tror jeg at jeg har et godt utgangspunkt i maling. 


Hører på akkurat nå: 





Så jeg tror det har mye med at dagen min har vært så bra. Jeg har ventet i spenning på å få plass der! Selv om jeg ikke skal klage på lang ventetid, for jeg fikk "hasteplass", fordi jeg reiser til Grong i høst på Fhs.


Andre fine ting i dag, er at jeg endelig har fått litt orden på VOSSAJAZZ vaktlistene! Herlighet, jeg visste over hodet ikke hva jeg sa ja til da jeg ble spurt om ha ansvar for garderoben i år. Når de sier ansvar i garderoben, så mener de ikke.. ansvar når jeg er i garderoben, da mener de HELE ansvaret. Vaktlister, finne folk, snakke med folk, overtale folk, gi beskjed til folk, tenke, tenke masse masse, 5 timer lange møter, KONTROLL. Kjempemasse greier jeg overhodet ikke tenkte på da jeg sa ja. 


Hører på akkurat nå:





Men jeg angrer ikke på at jeg tok på meg det ansvaret. Jeg liker det egentlig litt. Eneste som var problemet mitt var at jeg kom inn i bildet så sent, så det ble plutselig veldig mye å gjøre med en gang, og jeg visste jo ingenting. Så det ble ekstremt mye informasjon å fordøye på så kort tid. Men jeg har kost meg veldig, blitt kjent med nye folk, og føler faktisk at jeg mestrer noe. Det er en følelse det er lenge siden jeg har hatt... Men det føles helt fantastisk uansett. 


Så ting er egentlig veldig fint for tiden. Til helgen blir det VossaJazz, og så er det påskeferie, og såååå, russetid! Det er noe å glede seg til! Dette året har alt og alle vært så negative og håpløse, men når russetiden tror jeg det skal bli bedre.


Hører på akkurat nå:





Jeg tror faktisk at det blir mye bedre når folk får på seg russebuksene, kommer seg ut i moen, griller og drikker. Jeg tror det blir et helt annet fellesskap da. Vi skal konsentrere oss om ha det fint den tiden, for det har du bare èn sjanse til å få gjort. Jeg gleder meg! Håper alle bare kan ha det bra da! Glemme all dritten med skole, jobb og oss selv. 


Hører på akkurat nå: 





Det er ganske sent. Men jeg er ikke trøtt i det hele tatt. Er ekstremt våken, og har egentlig lyst å ta meg en liten løpetur rundt huset, men da skal jeg love deg at de helt utrolig tolerante folkene oppe blir happy, så jeg får ha den til gode. Jeg leser Nemiblader i stedet. Det jeg liker så godt med Nemi er at hun er en person alle ønsker å være som, samtidig som man er overlykkelig over at man nettopp ikke er det. 


Hører på akkurat nå:





Jeg synes det stemmer ganske bra. Når jeg leser Nemi, blir jeg av og til litt trist, fordi jeg skulle ønske så sårt at jeg kunne føle meg like bra i mitt eget skinn som Nemi tilsynelatende gjør, og har den samme evnen til å gjøre det beste ut av situasjoner, klare å slutte å tenke så mye på ansvar, og slappe mer av uten å tenke på konsekvensene av alt mulig. Så egentlig så synes jeg hele verden burde ta en liten bit av Nemi og stappe den langt inn i øret. 


Hører på akkurat nå:





Planer for påskeferien! Fra fredag til søndag skal jeg slave rundt på VossaJazz. Eller vent... Jeg er jo faktisk garderobesjef, så jeg skal... slavedrive? rundt på Vossa Jazz. Nei, det blir litt feil å si uansett. Jeg skal jobbe MYE. Og så på mandag så har jeg ikke helt bestemt meg om jeg skal dra på maling på dagtilbudet, eller om jeg skal stikke til byn å pierce nesen. Tror kanskje jeg stikker og piercer nesen, for jeg kjenner at jeg liksom ikke helt klarer å vente! Har drømt flere ganger at jeg har gjort det, og våknet relativt skuffet. Så jeg tror jeg gjør det. Jeg har også sendt en melding til en frisør jeg kjenner, og spurt om hun gidder å dra fram hekksaksen og klippe meg, ettersom at jeg ligner en viltvoksende rododendronbusk for tiden. Gleder meg til å gjøre litt forandring, tror jeg har godt av det. I tillegg har jeg klart å gå ned 1 1/2 kg på en uke! Stolt! 


Hører på akkurat nå:





Så nå er ikke tiden for å ligge meg ned igjen under dynen, slå av mobilen og sette musikken på fullt for å late som at jeg ikke finnes lenger. Det virker som det sprer seg en ny optimisme med en gang våren kommer! Fremtiden blir alltid litt lysere, og man klarer alltid litt mer. 


Jeg elsker vår! 


Hører på akkurat nå:
Denne sangen blir jeg alltid så fantastisk godt humør av!