Et lite kritisk innlegg om, tja, oss.

Først vil jeg bare si det at jeg ikke påstår på noen som helst måte at jeg aldri har dømt noen ved bare et blikk. Det er vel ingen som kan si at de aldri har gjort. Alle har tanker om folk de ikke egentlig kjenner. Fordommer, antagelser, men selv prøver jeg å aldri vise det. Det kan godt hende at episoden som får meg til å skrive dette innlegget er akkurat det, men den har også gitt meg en god grunn til å anta at disse jentene var en gjeng med solarimsbrune drittunger.



Jeg gikk nedover Vangen på vei hjem fra bussen. Hørte på musikk, og la egentlig ikke så veldig mye merke til hva som skjedde rundt meg før jeg kom til en liten jentegjeng på en benk. Først stirret den ene, snudde seg, så den andre, den tredje og den fjerde. De så på meg som noen tilbakestående geiter, og selvgode smil. Jeg overså dem, og gikk videre, men snudde meg da jeg var kommet litt forbi. Da satt de der og glodde fortsatt, med hevede øyenbryn og skeive smil.



Ok, greit. Hendelsen i seg selv var ikke særlig dramatisk, men det provoserer meg noe så voldsomt at folk tror det er greit å glo. At folk virkelig føler seg så übergode med seg selv at de kan se på hver og en på den måten, og ærlig talt tro at det er greit. Jeg synes ikke det er så veldig greit. Jeg er bare veldig glad for at jeg føler meg så pass bra med meg selv i dag, at jeg ikke ble paranoid av det. Eller lei meg. Det bare provoserer meg så voldsomt. Måten enkelte tror de kan glo eller slenge ut kommentarer etter deg bare pga utseende ditt, uten å tenke noe som helst over hva det egentlig gjør med personen. Det er ikke bare denne episoden som gjør at jeg føler for å skrive dette innlegget, men også enkelte hendelser nå i det siste som handler om akkurat det samme.



Dette fikk meg til å tenke litt på om hvem som egentlig kommer best ut av sånne situasjoner. Meg, eller de som dømmer meg uten å bli kjent med meg først. Ærlig talt, så vil jeg heller bli husket som feit enn som et arrogant rævhål. Jeg klarer ikke forstå at folk vil noen så vondt, som å undertrykke dem på den måten, for ikke å snakke om å trekke seg selv så langt ned i driten. Hvis jeg ikke liker noen, bryr jeg meg ikke om dem. Jeg slenger ikke fra meg idiotiske kommentarer, og har ikke noe behov for å få dem til å føle seg dårlig med seg selv. De jeg ikke liker får leve sitt eget liv, så lever jeg mitt. Begge parter trives nok mye bedre slik.



Herlighet, jeg får bare ikke ut av hodet mitt at det går an å være så forferdelig barnslig, som når folk fortsatt tror at livet er en svær maktdemonstrasjon fra føkkings ungdomsskolen. At vi rangerer oss på den sosiale ranken etter utseende, og ikke utstråling og egenskaper. Jeg blir så forferdelig trist av tanken på at enkelte folk bevisst, eller ubevisst, tror at de trenger å bry seg om hvem som går forbi dem på gaten når de en gang ikke kjenner dem. La dem gå forbi. Mind your own buissnes little miss extensions i rompa!