Gårsdagen var ingen god dag. Ikke i dag heller. Jeg har nettopp tent lys for alle de døde og skadde i terrorangrepene i Oslo og på Utøya i går.
Selv prøver jeg å skjerme meg. Jeg vil ikke få panikk for dette, men det blir så jævlig ekte når det kommer til oss i "gode trygge" Norge. Jeg er redd, det er jeg faktisk, men jeg nekter å stoppe opp. Selv om det er viktig at vi viser respekt, og på ingen måte ignorerer det, så unngår jeg alle norske tvkanaler i dag, og aviser, nyheter og facebook. Hvor en du er blir du påminnet denne tragedien, og jeg har gåsehud over hele kroppen. Det eneste jeg har lyst til er egentlig å legge meg under dynen eller komme meg ut av byen. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan folk klarer å leve med denne frykten hver eneste dag, og jeg føler meg litt dum som trengte å oppleve det i mitt eget land før det virkelige alvoret satt seg i meg.
En ting jeg reagerer på. Det er dette at de sier hele tiden at livene våre ikke skal stoppe opp pga dette, og at vi ikke skal få panikk. Men likevel finnes det mer eller mindre ikke en eneste norsk tvkanal som ikke sender nyheter, bilder og videoer om dette. Det freaker meg ut i hvert fall. Hvis jeg vil videre med livet mitt, så trenger jeg litt rom for å tenke på noe annet. Men akkurat nå har jeg ikke det. Det er det eneste som surrer i hodet mitt, og man blir full av dødsangst. Og det som slår meg er at jeg ikke forstår det. Jeg forstår ikke bombeangrep, krig eller denne elendigheten, og ikke minst denne trangen enkelte folk har til å skade andre. Hva får folk til å ønske å skape elendighet og lidelse? Jeg klarer ikke å skjønne det, på noen som helst måte. Jeg har snakket med mange om dette, og jeg får svar som "uenighet med demokratiet, religion og at de vil at vi skal trekke ut soldatene våre fra afganistan" osv, men det er ikke noen grunn for meg. Det er ikke grunn nok til å drepe noen. Plutselig blir de syke baptistene i USA fredelige og tolerante i mine øyner.. nesten i hvert fall. I det minste ler de bare av folk som ikke mener det samme som dem, peker og sier at dere kommer til helvete. Føler seg hovne og selvtilfredse, fordi "de vet sannheten". Hvis vi ser bort fra demonstrasjonene deres utenfor militærbegravelser, er det nesten som at religiøse og politiske ekstremister har noe å lære fra dem...
I forhold til verdensbefolkningen, er dette en veldig liten del av "oss". Hvorfor føles det da som at de har overtaket? Fordi de bruker vold? Hva skjer egentlig?
Jeg håper virkelig at det blir veldig, veldig lenge til vi hører noe mer fra dem. Og ikke minst at det blir veldig, veldig lenge til noe slik skjer igjen. Jeg vil ikke at verden skal være sånn. Det er en stor klisjè, men det er jo sant. Jeg vil ikke ha det slik. Men jeg føler meg hjelpeløs. Dette er faktisk en ting jeg ikke klarer å se at jeg kan gjøre noe med.
Til sist vil jeg bare uttrykke min sorg over alle som ble drept og skadd. Og min dypeste kondolanser til alle pårørende. Jeg er virkelig lei meg for deres tap, og jeg håper dere også finner en måte å komme dere videre på når tiden er inne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar